Etappe 10 - Full fart gjennom midt-Norge

Nå er klokka blitt 23 på søndag kveld, og tre frøkner sitter mette, slitne og fornøyde etter en herlig helg i Trondheim. Vi syklet fra Røyrvik på onsdag, og suste i en forrykende fart ned mot Trondheim til ankomst fredag ettermiddag. Denne nøye planlagte sykkeletappen har budt på utallige logistikkutfordringer, men takket være Hildes kjæreste Christian, Ingrids bror Halvor og de herligste av Røyrviks befolkning har syklingen foreløpig gått som smurt.

Lavvo i solnedgang

Etter et meget trivelig opphold på Gardsmarka på onsdag, lå vi en natt på Grannes Camping ved Unkervatn. Plassen drives av verdens søteste mann ved navn Eldor. Han sponset ei lita hytte til frøknene og kjørte oss inn til Hattfjelldal ene og alene for at vi skulle få "kjøpe godterier". På veien over fjellet fra Grannes mot Børgefjell kunne vi skimte en vandrer som kom imot oss i horisonten. Stor oppakning, kartmappe og hund med kløv - dette måtte være en Norge på langs-er! Det blir sånn når man går denne turen, at man begynner å kjenne igjen sine artsfrender - kanskje er det noe med besluttsomheten og motet i stegene, eller kanskje er det klær og oppakning som forteller at denne personen har gått langt. I tillegg blir det gjerne slik at man pga diverse blogger vet om et knippe andre som går turen samme år, og håper å treffe noen av dem for å slå av en prat. "Ola Markali?", tenkte vi da vi så ham i det fjerne. "Frøkner på langs?", spurte Ola da vi møttes. Deretter fulgte en meget trivelig prat med en gladlaks av en fyr, før vi tasset videre sørover. God tur mot Nordkapp, Ola!

I Harvassdalen skulle vi møte Odd og lavvoen hans, men da han ble forsinket av en politijakt etter hunden hans i Namsos, ble det et par timer i posen på landeveien. Med litt turmat, sjokkis, høytlesning og bananer fått i gave av en meget engasjert og trivelig hytteeier ble det god stemning, og Odd kunne kvart over ti finne tre døsende frøkner i posene sine. Vi stiftet bekjentskap med den trekkivrige elghunden Raja, og dermed startet etappen over Børgefjell.

Ankomst Nord-Trønderlag
med elghunden Raja

Vi hadde lenge gledet oss til å tasse over sagnomsuste Børgefjell, og dette gikk egentlig ganske fort. De første  to dagene hadde vi slake vidder og lettgått terreng, dog med litt varierende vær. Raja, som aldri hadde vært på fjelltur før, ble henrykt over hvor ofte hun fikk sjansen til å leke seg litt med de mange pipende lemmenene, som lå sjokkskadet og døde igjen på stien etter hennes herjinger. Et par ganger ble vi også vitner til at hun slukte dem hele, til Ingrids store forskrekkelse. "Neineineinei, Raja, neineinei!", var Ingrids fortvilte rop, for å prøve å få henne til å spytte dem ut igjen.

Bålkos ved Namsvatn

Tøffe som vi er hadde vi også bestemt oss for å gå rundt det store Namsvannet i stedet for å ta båten over, slik de fleste Norge på langs-ere gjør. Det viste seg etter hvert at det er en grunn til at de fleste tar båten- det som møtte oss var myr i alle størrelser og dybder, og et ganske kronglete terreng som satte en real sinker for framdriften. To dager senere var vi likevel framme i den nord-trønderske fjellbyen Røyrvik, der vi satte kursen  rett mot Vårres Kafe, hvor moren til Ingrid hadde sagt hun ville spandere middag på oss. Vi stappet i oss mat og kaker til vi nesten ikke klarte å gå, og fikk samtidig noen tips av den pratsomme kokken om hvor vi kunne gå for å prøve å få lånt oss noen sykler. Siden vi var framme en dag tidligere enn Christian kunne komme med syklene våre, trengte vi altså å få lånt oss tre sykler, for ikke å få en ufrivillig hviledag i Røyrvik.

Frokost hos Else

På vei opp i boligfeltet, klar for forhøring, møtte vi den meget trivelige damen Else, som jaggu hadde en hel kjellerstue med tre soverom stående. Hun var rask med å tilby oss overnatting, noe tre slitne frøkner ikke kunne takke nei til. Til tross for at hun hadde advart oss mot en "enkel, liten kjellerstue" var det som møtte oss tre store soverom med dobbeltseng hver, bad med dusj og en stor tv-stue. Siden det var tirsdag kveld, og frøknenes yndlingsprogram Greys Anatomy går på tirsdager, var det tre overlykkelige frøkner som sank ned i sofaen, mens Else løp rundt og vasket de stinkende klærne våre, lagde kveldsmat til oss og vartet oss opp på alle mulige måter. I tillegg disket hun likegreit opp med en femstjerners frokost til oss dagen etter. Tusen takk til deg Else, du er fantastisk!



Mye kan fortelles om både sykkeletappe og Trondheimsbesøk, men det får bli neste gang. Mangt skal fikses før avspark i morgen tidlig, og klokken tikker. Sekken skal nedstrippes og ompakkes, nye sko skal impregneres, rute skal planlegges og logistikk skal diskuteres. Det som kan sies er at Lindesnes nå kun er fem uker unna, og at det begynner å merkes på kroppen. Vi gleder oss vilt til både det øyeblikket, og til resten av turen gjennom fjellområdene i sør-norge.

Snakkes!

Luftige svev

Nå sitter tre frøkner i stua til Elisabeth Gardsmark, og er stappmette etter å ha blitt servert berømte NPL-boller med brunost og syltetøy. Nam! Vi har gått i fem dager siden Umbukta, og vil sannsynligvis gå rett til Røyrvik uten hviledag. Det blir derfor kun et kort innlegg nå, så skriver vi heller mer når vi om en drøy uke ruller inn i Trønderlag.

Lørdag formiddag sto vi med sekkene pakket, klare for å dra fra Umbukta, da innehaveren Tor Inge kom for å si adjø. Av nysgjerrighet kjente han på sekkene våre, hvorpå han med gru utbrøt "Disse veier jo alt for my! Like my som da e gikk på vintern aleina!". Deretter fulgte en omfattende utpakking og gjennomgang av sekkene våre, der tre småflaue frøkner viste fra det ene unyttige objektet etter det andre, og Tor Inge sto i døråpningen og gjentok "Få det heim!" Han våget å stille de kritiske spørsmålene vi ikke har stilt oss selv, og fikk oss blant annet til å innse at vi slettes ikke er noen fiskere. Stanga ble dermed sendt hjem, fortsatt fisklaus og etter å ha knukket to ganger. Vi tuslet videre, og en pakke på 12 kilo ble igjen for Tor Inge å sende til Trondheim. Takk for sekkerevolusjon!

Turen gikk videre sørover, etter hvert ut av turistforeningsnett, men midt i tjukkeste NPL-land. Planen var å sove i telt hele veien ned mot Røyrvik og sykkeletappen, men denne planen falt raskt i grus. Vinden tok seg kraftig opp i løpet av søndagen, og vi gikk i motvind hele veien fra Grasvatnet til Steikvasselv. Hilde ble ør i hodet, og Ingrid måtte drive "anger management" etter å bli kastet hit og dit av vinden, men omsider kom vi oss fram til en koselig leirplass i en dalside i Spjeltfjelldalen. Hele natten kunne vi ligge og høre på vinden som rev i duken, og glede oss over at vi hadde båret med oss et såpass solid telt. Vintertelt fra North Face - hva er vel da et par vindkast en sommernatt? Da Hilde holdt på å lesse ut av teltet morgenen etter, måtte likevel VE25 møte sin overmann. Merethe var den eneste som var igjen inne, og var på vei til å lukke teltåpningen, da vindgudene kjørte på med full styrke. Hilde var da vitne til at hele det nedpluggede teltet reiste seg på høykant, og med Merethe skrekkslagen inni fløy flere meter nedover fjellsiden, rett over hodet på Ingrid som satt i den andre åpningen og fomlet med sekken sin.

I løpet av noen korte sekunder var krisen et faktum - Merethe landet riktignok trygt med et brak på bakken, men flere teltstenger hadde knukket som tannpirkere, og duken ved åpningen hadde revnet. Casaen vår! Strødd lå leverpostei, makrell i tomat og andre rester fra frokosten, samt alle våre eiendeler som vi kjapt fikk pakket ned i sekken. Nede ved Steikvasselv fikk vi le for vinden for å se nærmere på omfanget av skadene, og da vi innså at de ekstra teltstangleddene faktisk ikke passet, ble saken klar. Intet casa resten av etappen. Heldigvis er vi inne i et område med flere overnattingsmuligheter og trivelige gardsfolk, så vi fikk tatt nødvendige telefoner for å melde vår ankomst.

De siste dagen har vi altså opplevd en vindstyrke ingen av oss har sett maken til,og det er et under at vi har klart å holde oss på beina og komme oss framover. Igår hadde vi dessuten et forrykende regnvær, mens vi satt inne i en statsskoghytte ved Krutvatn. Til tross for at det dryppet i hodet på oss hver gang vi satt på utedoen, kunne vi nyte godt av tørre forhold innenfor fire vegger. I morgen går turen til Grannes camping, og fredag kveld møter vi Odd "Turan" Nesjan i Harvassdalen. Han skal bli med oss inn i Børgefjell, og har med mer mat, en diger lavvo, og en elghund til frøknenes begeistring (Merethes spesielt). Vi gleder oss! 

Vi har begynt å innse at Lindesnes nærmer seg, og dermed har vi begynt å dagdrømme om øyeblikket vi når fyret. Hilde sier hun egentlig hadde sett for seg et bad, men innser at det kanskje ikke vil være så fristende, og tipper at hun kommer til å begynne å grine. Ingrid sier hun vil stille seg og se utover havet som en gammel sjømann, klappe seg selv på skulderen og si "godt jobba". Merethe derimot, skal brøle høyt, tenne på ulltrøya si og pælme mp3-spilleren sin på sjøen. Deretter skal hun spise litt kake, drikke litt champagne, og sette seg i en bil som skal kjøre henne dit hun skal.

Men først skal vi nå Trondheim, og dette blir stas:)

Turhilsen fra oss!

Bilder: Etappe 8

Balvasshytta

Vannpause

Flott sommerkveld ved Balvatnet

Sjarmerende Argaladhytta

Blomsterpikene i Junkerdal nasjonalpark

Trippel køyeseng. Artig til ongan!

Heftig vegetasjon på tur til Junkerdal

Nedrast traktorvei mellom Trygvebu og Junkerdal

Underholdende reinkalv i lunchen. (Mellom Merethes hode og den lille steinen til venstre)

Merethe chillen

Besøk av Eline og Anders

Merethe og Hilde er litt av et syn bakfra

Steinlandskap på vei fra Lønsstua til Krukkistua

Flott natur

Nervøs på hengebrua

Seniorene er helt med på frøknenes posing.

Polarsirkelen er nådd

Hilde og Ingrid holder Rana turistforenings stolthet Auranasi i sin hule hånd.

Overraskelsesbesøk av Anders! Taco, pils og brus. Lykke!

Hilde og Merethe leker med gele og seigmann. Merethe demonstrerer hvordan en lege fra Tromsø overlevde å sitte fast med hode i en bredsprekk.

Etappe 8: Folksomt i fjellet

På denne etappen hadde vi sendt teltet til Umbukta Fjellstue og baserte oss derfor på å sove på hytter. For de som er lokalkjent har vi overnattet på disse hyttene:

Tjårvihytta- Balvasshytta- via Argaladhytta- Trygvebu- Lønsstua- via Saltfjellstua- Krukkistua- Bolna- Virvasshytta- Kvitsteindaltunet- via Sauvasshytta- Umbukta

Vi startet etappen med å gå rundt det store Balvatnet. Underveis til hytta møtte vi en mann som går Norge på langs i etapper. Vi trengte ingen videre introduksjon, da han visst godt om oss og vår tur! Kjendisfrøkner!Vel fremme på Balvasshytta måtte vi innse at vi hadde selskap av husmus. Ingrid ble skremt da hun møtte rakkern i døra med et blikk som røpte at den ville inn i varmen! Mus skulle bli en gjenganger på denne etappen!

Ferden gjennom junkerdal nasjonalpark var utrolig flott i frodig terreng! Anbefales. Vel nede på Lønsstua like ved E6 hadde vi en koselig kveld! Pancakes med egenplukket blåbærsyltetøy sto på menyen. En slager som fristet til gjentakelse. Senere på kvelden kom Ingrids venninde Eline og kjæresten hennes Anders å besøkte oss på hytta. De kom rett fra klatreferie i Lofoten. Godt å høre at det ikke bare er vi som tilbringer sommeren i aktivitet. Med seg hadde de melk og frukt! Dette settes stor pris på.

Videre sto Saltfjellet nasjonalpark for tur! Variert terreng med skog, myr og steinlandskap kan beskrive stedet. Vi fikk noen fine dager der. Som nevnt møtte vi mange trivelige folk. Blant annet møtte vi Kristin- ei dame som hadde gått Norge på langs som 25-åring. Det vil si- da hun kom til Umbukta ble hun sjarmert i senk av en kar som tok henne med på tur over Svartisen. Dette resulterte i at turen ble avsluttet, og de giftet seg. Makan til solskinnshistorie!

Ved ankomst på Kvitsteindalshytta var vi 3 slitne frøkner. Merethe skulle rett i seng og alle så for seg en tidlig kveld. Når vi kom til hytta var det tydelig at noen hadde kommet oss i forkjøpet. Utenfor sto det brus, gele og vaniljesaus. Noen skulle virkelig kose seg! Plutselig åpner en ung mann som er skremmende lik Anders døra: "Datata" roper han og slår ut armene. Det viste seg at det faktisk var Anders! Vel inne skjønte vi at vi virkelig skulle meske oss: taco, egg, bacon, seigmenn og mye mer. Anders var med oss i etappen fra Setermoen til Narvik og så sitt snitt til å stikke opp å overraske oss da soverommet hans i Trondheim måtte renses for maur! Utrolig artig med impulsive folk som er ivrige på turen og på å hjelpe oss. Dette vil vi gjerne ha mer av. Motivasjon!

Siste dagsmarsjen til Umbukta var vi alle klare for hviledag. Det var fantastisk å komme ned hit og endelig møte NPL- kjendisen og innehaver Tor Inge. Han har gått turen både på sommer og vinter. Han har visstnok rekorden og har gått turen på kortest tid! Sprek mann. Nå har vi innlosjert oss her og har hatt en farlig avslappende dag! Vi har funnet ut at dette er den mest avslappende hviledagen vi har hatt. Nå ligger vi gode og mette i senga og ser på tv. Superstas! Her møtte vi også en kar som går fra sør til nord ved navn Håvard! Vi utvekslet både rutetips og erfaringer. Dette er den første personen vi møter som er på samme tur som oss. Les mer om Håvard på:

http://www.npl2011.no/ !

Nå tusler vi videre med kurs mot Børgefjell. Her skal vi møte vår koordinator Odd. Vi glær oss. Om 2 uker er vi i Trondheim og tar en hviledag der. Det er jammen ikke lenge til!

Turhilsen fra oss

En liten hilsen fra Bolna

Hei hei folkens!

Her på hytta ved Bolna stasjon sitter tre frøkner og nyter musli, havregryn og en kopp te. I tillegg til strøm og dekning, nyter vi luksusen av en radio. Blant diverse elendighet hører vi en reportasje om at Norge på langs er blitt så trendy! Igår ramlet det inn to stykker i hytta som gikk turen fra sør til nord i fjor, og det ble en intens utveksling av turhistorier, rutevalg og turtips. Vi fikk endelig høstet litt beundring for å ha holdt oss i Norge gjennom Nord-Norge: "Hvor gikk dere inn i Sverige da? Hva? Ingen steder?!" Godt med noen som skjønner hva vi har slitt med! :)

Ellers møtte vi ei jente på Krukkistua på Saltfjellet i forigårs, som går "Norge på surr" som hun kalte det, fra Setesdalsheiene til Abisko. Det var for øvrig hun som måtte bli reddet ned fra Oksskolten forrige uke, og vi fikk bekreftet og avkreftet diverse rykter om hendelsen. Vi stusset på at hun likevel ikke syntes fjellvettreglene var nødvendig, ettersom i alle fall "snu i tide" ville vært nyttig for henne å ha i bakhodet.

Av andre vandrernyheter kan vi med tungt hjerte meddele at vår helt fem-mils-mannen har gått på storsmellen og pådratt seg et tretthetsbrudd. Da vi var i Narvik, nærmet Sigve seg Røros, noe som er ganske heftig ettersom vi startet samme dag på Nordkapp. Vi håper han kommer seg raskt! Vi følger også med på Tonje som går alene fra Lindesnes, og vi er imponert over pågangsmotet hos 17-åringen som ikke har andre enn seg selv til å motivere seg. Stå på!

Frøknene selv kan nå skilte med å ha kommet sør for Polarsirkelen, og å ha gått gjennom både Junkerdalen og Saltfjellet nasjonalpark. Nå bærer det av sted i en forrykende fart mot Umbukta Fjellstue. Vi kan også melde om at vi er blitt foredragsfrøkner, og skal fortelle om turen vår på Fjellfilmfestivalen på Turtagrø! Vi drar innom festivalen når vi går gjennom Jotunheimen i september, og vi oppfordrer alle til å komme og høre på. Sjekk ut www.fjellfilm.no, der vi vi komme på programmet etter hvert!

Adios!

Bildegalleri fra etappe 6 og 7



Hellemobotn





Sørover fra Hellemo




Frøkner på fisketur



Tåka ligger som et lokk






Hellemobotn





Oddvar får storfangst!





Etter nedstigning fra helvete



Tørking og rydding av sekk ved Røysvatn










Steinras og tåke er ikke kult



Herlig badevær på Paurohytta



Varder ved Røysvatn



Tord i posen
ved Røysvatn





       Hjemmelaget bademadrass                                      Oppslag i avisa Framover! Og godteristi på kartet :)



















Etappe 7: En milepæl er nådd!



Kjølige pauser i tåka



Vi forlot Hellemobotn og familien Andersen i regn og tåke sist onsdag. Litt deprimerende å sette av gårde med dryppende GoreTex mens hyttefolket sto tørre på trappa med kaffekoppen. Det var ingen hemmelighet at vi var spent på terreng, kvalitet på stier og rutevalg, og slikt blir ikke bedre av å gå inn i en grå sky. Det ble dog litt bedre av at familien forsynte oss med melk og brødskiver, samt matpakke av hjemmebakt brød.



Turen sørover fra Hellemobotn ble omtrent som forventet - lange dager, så kronglete terreng at selv reinsdyra gikk seg vill, og forflytning på halvparten så mange kilometer om dagen som vi er vant til. Men det gikk på et vis likevel - hvertfall nesten som planlagt. Lørdag møtte vi nemlig enda en vegg av tåke, og etter å ha gått opp og ned tvilsomme svaberg, valgt en rute som så ubehagelig bratt ut og hørt steinras i retningen vi hadde planlagt å gå, ble vi fristet til å slenge oss på en T-sti som førte oss ned til E6. Og en godt merket sådan! Så fersk at sprayboksene fortsatt lå der - det kommer godt med når det er fem meter sikt.



Klar for tunneler!



Etter litt fortjent hotelluksus med sengetøy, privat dusj og buffet til morgen og kvelds (halelujah!), fortsatte turen langs E6 mot Fauske. Kjedelig, sier du? Møte med vinkende sjåfører, reflekstog langs veggen i trange tunneler og nattevandringer - det er opplevelser det også! Vi tror trailersjåførene fikk seg en overraskelse når de kom dundrende rundt tunnelsvingene og fant tre oransje skikkelser som presset seg inn mot bergveggen. Føttene våre skulle nok vært foruten asfalttraskingen - da vi krøp inn på Oreon Pizza i Fauske etter å ha vært våken halve natta, så vi så ødelagte ut at innehaveren spontant kom med kaffe til hele gjengen.

Her i Fauske har vi funnet oss godt til rette på Fauske Motell og Camping, i en hytte akkurat stor nok til tre frøkner med ekspedisjonsstæsj. Hytta er spandert av Campingen, noe vi setter stor pris på! For øvrig et meget trivelig sted - vi sitter i skrivende stund og slanger oss i TV-stua med Grey's og nyvasket hår. Vi har også truffet Hege fra Merethes år på Setermoen og Roar fra friluftsgruppa på Tøh, og begge er ivrige på å kjøre de slitne kroppene våre rundt, og å hjelpe oss med det vi måtte trenge.

Her vi sitter i Fauske og ser oss bakover og framover, så føler vi at vi er kommet over halvveis. Vi har ennå ikke kommet oss til Norges midtpunkt, men med tanke på hvor mye ulendt, ukjent og øde terreng vi har beveget oss i til nå, og hvor mye stier, hytter og sivilisasjon vi har i vente, føler vi virkelig at den største jobben er gjort. Og det er en god følelse! Noe vi også er ganske stolte av, er at vi har klart å holde oss i Norge hele veien. Og ettersom vi ikke vil møte flere Sverige-fristelser på ruta sørover, betyr det at vi kommer til å klare målet vårt - Norge på langs kun i Norge. Hurra!



Skilpaddesekken i front,
Merethe skjult bak



Når vi nå har kommet så langt, kan vi trygt si at ting har gått veldig bra. Ingen har hatt langvarig sykdom, og vi er stort sett veldig fornøyd med utstyret. Hilde hadde en uheldig opplevelse da buksa hennes på mystisk vis revnet i skrittet, "fra smekken til beltehullet bak", men takket være rask hjelp fra vår kjære Robert på Skandinavisk Høyfjellsutstyr ble det ny bukse i en fei. Vi er ellers godt fornøyd med Norrøna-buksene, at de er lette, funksjonable og luftige. Merethe på sin side pleier å kjøre den dristige varianten, med lufting hele veien fra låret til leggen. Speilreflekskameraet fra Japan PhotHo fungerer også optimalt, selv om det stort sett er Ingrid som tar bilder av de andre to. Fra bakerst i følget har det blitt mang et bilde av "Helan og Halvan", Hilde sin slanke og høye sekk i front, og Merethes ekstremt lave og tykke, skilpaddelignende sekk like bak.

Nå som vi skal inn i Saltfjellets hyttenett har vi dristet oss til å sende casaen til Umbukta, som er neste depotsted. Vi har også tatt flere grep for å få sekkene enda lettere, og Merethe overrasket med å sende hjem hele FIRE av sine 12 truser. Vi andre er stolte. Og for alle som lurer - vi er godt foran skjema! Vi vil oppdatere datoer på tidsplanen. I første omgang planlegger vi å bruke ni dager over Saltfjellet, og neste hviledag vil da bli 12. august.

En fortsatt god sommer fra oss!