Norge på langs på 107 dager!

Som de fleste sikkert har fått med seg, så har vi da kommet i mål. Frøknene har klart det! Det er både uvirkelig å herlig å si det høyt, men vi har altså kommet oss fra Nordkapp til Lindesnes ved egen maskin. Wooohooo!! :D :D

Vi brukte 107 dager, inkludert 13 hviledager, med 39 netter i telt og besøk på 49 DNT-hytter. Ingen alvorlige skader eller hendelser, kun enkelte flyvninger med telt og enkelte knall og fall. Grunnet en blanding av hell og god planlegging, har det meste gått som smurt, og vi har rett og slett hatt en knalltur!

Ettersom innlegget vårt sist gang ble borte i cyberspace, får vi fortelle om Setesdalsheiene på nytt. Det ble nok en ganske mye mer krevende siste-etappe enn vi hadde sett for oss. Det skulle jo egentlig vært lett match - lette sekker, t-stier og husly hver natt - slik luksus! Vi hadde riktignok hørt at det skulle være en del opp og ned, og var forberedt på det, men når man får et sånt møkkavær som vi hadde hele denne etappen, kunne terrenget like gjerne vært paddeflatt. Vi var omringet av vann i alle former på alle kanter; regn, sludd, tåke, våte myrer, store elver, stier fulle av vann og gjørmehull. Dessuten fikk vi igjen selskap av kraftig vind, og vi fikk stadig følelsen av at noen høyere makter ville ha oss vekk der ifra. For å holde motivasjonen oppe, og dempe utålmodigheten etter å komme fram, ble det nå hyppige knekkebrød- og motivasjonspauser kombinert med lange peise-etapper, samt trøstesnoking i proviantlagrene. 14 knekkebrød ble vår daglige beskjedne lunch, og måtte kombineres med våre siste sjokoladelagre. Visste du dessuten at Gjende-kjeks med nughatti egner seg ypperlig til dessert?

God stemning på Storevatn

Noe positivt ved denne etappen, var at vi stiftet nøyere bekjentskap med en hittil ukjent rase - jegeren. Første møte var på hytta Storsteinen, hvor vi overrasket fem slike i en temmelig ruskete hytte. Det var tydelige spor etter god stemning kvelden før, og det var også tydelig at de ikke ventet selskap av tre frøkner. Etter å ha satt seg selv i sving i et par timer så det derimot strøkent ut igjen, og de bedret inntrykket ytterligere ved å be oss på rypesnacks. Rypa kunne vi ribbe, flå og skjære opp selv, før den ble stekt med løkblanding og digg saus. Nam! Kvelden etter, på hytta Storevatn, gikk vi på enda en gjeng med jegerfanter - igjen svært så hyggelige sådan. Der i gården ble vi invitert på "Lerum Nightcap" og oksestek - skal si disse mannfolka kan å lage mat! De var også meget opptatt av at Hilde lignet på prinsessa i et eventyr om Askeladden, og eventyret ble følgelig tema for store deler av kvelden. Vi har sjelden sett Asbjørnsen og Moe slå bedre an hos voksne mennesker:P

Gutta tok sin straff med stil
og fikk Ingrid tørrskodd over tunet:)

Fra jegere til skoleelever - vi hadde ikke forventet oss fullt hus da vi kom til Gaukhei turisthytte torsdag. Vi hadde hatt en ekstra kjip dag, krysset elver i fleng, og Hilde hadde falt i elva og var blaut til livet. Vi så for oss god fyr i peisen og en tidlig kveld, dette ble byttet ut med liv og leven, fellesmøter i peisestua, og kroppsbryting med fremmede ungdommer. Det ble en artig kveld læll; vi ble forsynt med rester etter stormiddag samt kaffe fra trivelige lærere, skravlet med mange hyggelige 9.klassinger, og var så heldige å få Oreo-kjeks fra våre supersnille roomies AndreasX2, Tobias og Erlend. Takk, gutta! Noen ikke fullt så rolige bajaser kom til å røske og rive opp døra der Hilde satt på do, og som straff måtte de bære Ingrid over gjørma fra det ene huset til det andre. Muhaha.

Etappens grand finale bestod av seks kilometer med gjørme opp til knærne, noe som gjorde oss ekstra ekstatiske da vi kom til asfalten ved Ljosland. Freedom! Vi har gledet oss lenge til Ljosland Fjelstove - utgangsporten fra og inngangsporten til Fjellheimen, og det egentlige symbolet på at man har klart det. Oppholdet i seg selv oversteg alle forventinger, med hjemmelaget mat på alle kanter, middag på huset, TV på rommet og digg dusj! Vi fikk dessuten testet ut de rå sparkesyklene som DBS var så kule og sendte dit. Lørdag morgen sto vi klare foran de to hjulene som skulle frakte oss til Lindesnes, temmelig spente på hvordan vi kom til å takle nedstigning fra 500 til 0 meter på en relativt spinkel sak.

Thunder & Flash

Vi kan vel bare si at sparkinga gikk så bra som det kunne gått. Det er unektelig et komisk fremkomstmiddel, men likevel kom vi ikke over hvor genialt det faktisk var. Det er herlig å se myrene fly forbi mens man uten så mye som en øm tå kommer seg kilometervis bortover veien. Og når man kommer i hus - ja da er det bare å pakke sammen herligheten og ta den under armen. Ikke minst hadde disse sparkesyklene et lekkert design, og med tilnavnene Thunder, Flash og Lightning leverte de varene. Vi diskuterte nytten av å ha et høyt sete til de slake nedoverbakkene, samt forbrems og drikkeflaskeholder, men innser at markedet for langsdistansesparking muligens ikke er stort nok ennå.

Vi sparket syv mil første dag og fem mil siste dag, besøkte både håndballkamper og lokalbutikker og tilbragte  natten i mellom på Brødrene Ågedals Bakeri på Konsmo. Der vanket gratis wienerbrød og deilige senger, og inntrykket av sørlendingene som et glad og trivelig folk ble forsterket. I Vigeland ønsket fotgjengerne oss "En fin dag i Jesu navn", før vi begynte på siste strekket og magen begynte å krible. Vi tviler på at noen noensinne har sparket opp de bratteste bakkene vi sparket opp mot slutten, men her var det snakk om å ta alt ut i sparkemuskelen. Det var rett og slett et herlig syn å se fyret smile i ettermiddagssola da vi var tre kilometer unna. Viktig var det også at vi kom sparkende på rekke, slik at ingen skulle komme inn først eller sist. For et deilig sted! Og for en deilig følelse! Frøkner i mål!! :D :D

Vi hadde forberedt oss på å være alene på fyret, og hadde dermed alliert oss med fyrvokteren om kake og champagne. Vi hadde riktignok fått tips om at det muligens kom til å være en annen mystisk person der, men ettersom det virket riktig så stille ved fyret da vi kom regnet vi med at vi likevel kom til å være alene. Der tok vi grundig feil - da vi kom delvis slitne, delvis gira opp trappene hørte vi plutselig Holmenkollmarsjen runge utover, så en hel allé med små flagg oppover stien, og en hel gjeng som stor på toppen med enda større flagg, champagne og kameraer. Moren og faren til Ingrid, noen venner av dem og bekjente av oss fra fjellfilmfestivalen, samt moren til Merethe og noen venner av henne hadde kommet for å gratulere og gjøre stas på oss. Snakk om mange følelser og inntrykk på en gang! Det ble champagnespretting, medaljeseremoni, kakespising, photoshoot og mye smil og latter. Fyrvokteren var også med på det hele, og hjalp oss også med brenningen av de temmelig utslitte ulltrøyene vi har gått med i 107 dager. 

Etter en lang seanse på fyret bar det innom Scandic Hotell Lindesnes for å skåle i champis i boblebadet, spandert av jegerne fra Storevann. Tusen takk skal dere ha!! Senere disket Merethes mamma opp med laksemiddag i leiligheten sin, og vi sloknet ganske så tidlig etter en dag full av inntrykk.

Nå er altså turen over. Vi kan smile stolt til alle som ikke hadde trua, og ikke minst vet vi innerst inne at vi har evnen til å overleve i all slags natur i over 100 dager. Det er er god følelse det:) Vi får veldig ofte spørsmål om hva som skjer nå - "Hva blir neste tur?" I første omgang er det snakk om å lande for oss alle tre. Vi skal sitte i sofaen å se på tv, lese aviser og være på facebook. Vi skal dra på café, restaurant, kino, treningsstudio, på shopping og på byen. Merethe skal sjekke ut den nye leiligheten hun og Tommy leier, dra på avslapningstur, etter hvert søke jobb, og kjøpe hund. Hilde skal starte samboerlivet med Christian, komme seg til rette i ny leilighet, returnere til 3T og dra på sydentur. Ingrid skal finne seg et bosted i Trondheim, hoppe på psykologistudier, og fortsette studentlivet før hun drar en liten tur til Kilimanjaro med far og bror. Vi er forberedte på å bli rastløse etter hvert, og vi har diskutert (eller drømt og fablet) hvilke andre ting man kan gjøre på langs... Hva det blir til, vil tiden vise. Men denne turen er i alle fall over.

Til alle vi har møtt som har hjulpet oss, kommet med gode ord, og gjort denne turen så bra:

TAKK FOR TUREN!

Stor turklem fra Frøkner På Langs :)

Ps: Se flere bilder på www.lindesnesfyr.no. Vi vil også legge ut flere senere!

Skog, myr og fjell - takk og farvel!

Frøknene har kommet seg ut av skauen og forbi Ljosland Fjellstove. Vi har lagt over 250 mil bak oss, og har ti usle asfaltmil igjen! Herre min hatt! Vi skrev et langt innlegg om forrige etappe, om vann, elver, myr og gjørme, og om jegere og skoleelever og mer til, men det ble slettet på mystisk vis. Vi får istedet berette om våre opplevelser senere, for nå er vi i full gang med sparkinga. Skal si det går unna, og fy søren så kule syklene er!

Det går faktisk bedre enn forventet, og vi har hittil holdt en fart på 10km i timen. Med den farta vil Thunder, Flash and Lightning være på Lindesnes i god tid før klokka fem i morgen, som er planen. Oppdateringer vil komme på twitter, så følg med!

Etappe 12 og 13 - Nye utfordringer for firemilsfrøknene

Nå sitter tre frøkner i solveggen på Haukeliseter Fjellstue, noe vi ikke hadde trodd da vi sto foran en kanonsprut av en elv i forigårs ettermiddag. Vi har nå erobret både Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda, og det har vist seg at hverken vær eller terreng har tenkt til å la oss gå uprøvd.

Da vi rullet inn til Gjendesheim 31. August, ville Jotunheimen vise seg fra sin aller beste side. Hilde og Merethe, som aldri har vært i området før, kunne raskt konstatere at dette var noe av det flotteste de hadde sett av natur, noe som gledet Jotunheimveteran Ingrid stort. Og vakrere tur enn vi hadde langs Gjendevannet første dagen har verden sjelden sett. Vi badet, tok bilder og hilste på sauene, og siste biten ned stupbratte Bukkelegret fikk vi selskap av lokal guide. Helene skulle gå til Gjendebu for å jobbe der noen uker, og kunne fortelle oss alt om ruta, toppene rundt og historier om Gjende. Hun loset tre litt smånervøse frøkner ned fjellskråningen, og senere vanket både middag og geitejaging på hytta. Dagen etter nådde oppvartningen nye høyder da vi tasset inn på Fondsbu turisthytte hvor Ingrid har tilbragt mang en sommer bak disken. Solbjørg vet alltid hva en sulten vandrer drømmer om, og disket sammen med kokken Bjørn opp med de lekreste burgere, middagsretter og kanelboller. NAM! Og atpåtil fikk vi oppholdet sponset. Fondsbu i vårt hjerte!

Videre gikk ferden inn i Skarvheimen, i regn, ur og tåke. Så mye mer er det ikke å si om det. Iungsdalshytta gav oss et koselig avbrekk fra gjørme, vind og skitvær, ellers var det herlig å bli fraktet til Turtagrø etterpå, for å smake på litt finvær. Siden vi startet på Finse igjen på mandag har ruskeværet bare fortsatt, og vi har gått under hettene våre og stirret i bakken mens vi har lurt på om det rett i slett er sånn det er på fjellet om høsten. Vi har også vurdert å ofre mat eller noe lignende til værgudene, og denne ideen vil fortsatt ligge i bakhodet dersom elendigheten skulle returnere av full kraft. Som om ikke uvær var hardt nok har vi kjørt et temmelig tett løp, med 9, 10 og 12-timers dager. Vi kan også nå smykke oss med tittelen firemilsfrøkner, ettersom flate Hardangervidda tillater ganske så drøye dagsmarsjer.

Tirsdag ettermiddag dro vi videre etter en god lunsj på turisthytta Litlos, og gjorde oss klare for de siste fem timene mot Hellevassbu. Men etter en knapp halvtime møtte vi vår hittil mest brutale bråstopp, da vi kom til ei såkalt sommer to som lå pent sammenbrettet på den ene elvebredden. Til tross for grundige undersøkelse om broene sørover - hadde ingen fortalt dette til oss! Litt slukøret og utålmodige tuslet vi tilbake til Litlos, og forberedte oss på en hard dag derpå. Og riktignok, vi dro oss opp klokka fem morgenen etter, var i gang halv sju, og gjorde oss klare for å vade fire mil sørover. Ironisk nok har vi pælma vadetauet vi brukte i nord, ettersom vi har byttet ut ulendt og ukjent terreng med firefelts motorveier som stiene ligner på her i sør. Heldigvis kom vi oss helskinnet over tre godt voksne elver, dog iskalde etter å ha stått med fossende vann opp til lårene. Videre fulgte resten av en tolv timers marsj, akkompagnert av snø, regn, haglbyger og sol om hverandre. En meget hyggelig og festlig overraskelse dukket opp i form av Ingrids pappa som bokstavlig talt kom hoppende frem fra bak en stein. Hoho! Han hadde gått fra Haukeliseter og speidet etter oss i kikkert for å overraske oss, og fulgte oss ned siste biten. På Haukeliseter vanket tre retters gourmetmiddag, og himmelsk frokost før hans tur gikk videre til Vestlandet. Tusen takk til kule ekspedisjonspappa Tore!!

Nå sitter vi da på tampen til å fyke av gårde i Setesdalsheiene, og har 10 dager igjen til Lindesnes. 10 dager! Vi begynner rett og slett å bli fantastisk utålmodige på å komme frem til fyrer, og til å komme hjem til alle vi savner. Og for å bevise hvor bestemte vi er på å komme fram, kan vi meddele at Hilde og Ingrid har bestilt flybilletter til Trondheimpå ettermiddagen neste mandag. Oæææ! Nå skjer det!

Snakkes lenger sørpå, når sparkinga står for tur!

Sparking mot Lindesnes med DBS!

Kjapp oppdatering her vi sitter på Dyranut og nyter litt musli og kakao. Sugne som vi var på å få mekka en sParkesykkeldeal, ringte vi igår vår mann Anders Oscar for å sette ham på saken. Og før dagen var omme hadde altså Anders ordnet en avtale med DBS om sponsing og transportering av sparkesykler til Ljosland Fjellstue i Vest-Agder. Så se opp! Tre uerfarne, sparkende frøkner vil kunne observeres, forhåpentligvis i full fart, mot havet neste helg. Tusen takk til Anders, og tusen takk til DBS for sparkesykler og rask avgjørelse!

Og for de som ikke har fått med seg oppdateringen av tidsplanen; vi har gått ganske mye fortere enn først antatt, og beregnet ankomst er nå 25.september. Gira!

Fjellfilm og fjellfolk!

Hei hei!

Nå skal frøknene til å sette ut i gråværet fra Finse, etter det som ble et fire dagers opphold på Fjellfilmfestivalen. Og for en helg det har vært! Vi har de siste ukene forgjeves prøvd å mekke foredrag i mørke selvbetjeningshytter etter 9-10 timers marsjer i regnvær, og på fredag satt vi fortsatt å lurte på hva vi skulle si. Heldigvis var vi litt mer effektive da, for klokken 19 kom festivalsjef Ola og superhjelper Emilie og ba oss så pent om å holde foredraget kl 20 samme kveld, i stedet for lørdag. Med litt fart i sakene og knallgod hjelp fra teknisk ansvarlig Erik sto vi foran en full kjellersal, og kunne øse av våre opplevelser på frøkenvis. Det var moro! Enda morsommere lørdagen, da vi ble bedt om å hode foredraget på nytt:)

I motsetning til været vi har hatt de siste ukene, kunne vi på Turtagrø nyte både sol og knallgod utsikt til toppene rundt, mens vi med god samvittighet tuslet rundt på tunet, spiste nøtter på verandaen og småpratet med alle de trivelige folkene man møter på en slik festival. Fire traskefrie dager er rekord på turen, og gjorde spesielt godt for Ingrids tær, som nesten har fått tilbake følelsen i tuppene. Det skal sies at planen var å fyke av gårde klokken 06:00 søndag morgen, men da vi gikk i seng 04:30 søndag natt etter å ha tatt den helt ut på dunjakkedisko med DJ Lovegood, ble alarmen på mystisk vis slått av og glemt. Det er tross alt ikke hver dag frøknene har vært våken til over midnatt, og fått muligheten til å feste med eliten av flotte og barske fjellfolk!

Etter å ha blitt kjent med både brettkjørere fra Florø, hjelpsomme orienteringsløpere fra Førde og oljearbeidere og produsenter fra Oslo, fått tilbud om gratis konsulentvirksomhet og nesten vervet flere turpartnere, ble vi jaget bort fra hotellet av en våt tåkesky søndag formiddag. Nå har vi rundt to ukers gange mellom oss og Lindesnes, og det jobbes hardt med å skaffe sparkesykler, rulleski, rulleskøyter, handlevogner eller lignende til de siste 12 milene på asfalt mot Lindesnes. Det gledes!

Senere må vi berette om en fantastisk tur gjennom Jotunheimen og en klissvåt tur gjennom Skarvheimen, samt om hvordan det er å gå i Sør-Norge fremfor i nord.

Fortsatt gira hilsen fra frøknene:)


Ps; kameraet vårt har blitt litt slitent, og vi fikk dermed ikke tatt noen bilder fra festivalen..:(

Etappe 11: Såre romper og god stemning

Vi hadde to fantastiske hviledager i Trondheim. Christian stilte opp hele helga og laget mat, vasket klær og vartet oss opp, skikkelig luksus. Dagene hjemme gikk fort. Vi fikk blandt annet  møtt vår Norge på Langs- kollega Tonje som går fra Sør til Nord, noe som var veldig trivelig. En ny sponsor meldte seg forøverig når vi ankom byen, med god hjelp fra Merethes tante Hege, restauranten Egon. Der spiste vi godt og kunne nyte "en hælving". Tusen takk for det! På søndag arrangerte vi matfestival hos Hilde. Da var det duket for alt fra Marthes herlige kanelboller til Bendiks mer avanserte sjokoladeglaserte epler. Vi fikk samlet en fin gjeng og fortalt litt historier og vist frem bildene våre.

Noen kilo tyngre rullet vi mandags morgen ut av byen med kurs mot Oppdal. Det ble en del utfordringer med å få sendt posten vår fra Trondheim til Gjendesheim. Løsningen ble til slutt det dyre alternativet med ekspresspost, en må betale når en er så raske som oss. Vi ankom Oppdal og Arnfinns mamma Ingebjørg like før mørkets frembrudd. Her ble vi tatt godt imot og fikk deilige senger å sove i. Dagen etter var målet å komme noen mil forbi Dombås. På veien møtte vi vår gode venn Tord som var på vei hjem til Narvik. Han hadde med sjokoladekake til sine favorittfrøkner, noe som falt i god smak. Det ble en flott tur over Dovre, men desverre så vi ingen "mokskus" som Hilde kaller det.

'

Siste sykkeldagen skulle vise seg å bli av det tunge slaget. Vi skulle sykle 10 mil, med 700 meters stigning. Underveis åpnet himmelen seg og regnet sprutet overalt på stakkars frøkner uten skjermer på sykkelen. Det var ekstra godt å komme frem til Gjendesheim. Der var det flere som hadde observert oss strevende på sykkelsetet. De aller fleste skjønte nok at det ikke var oppkjøringen til neste års tour de france vi drev med. Det var godt å kunne sette bort sykkelen for denne gang og finne frem fjellskoene og ta fatt på noe vi har gledet oss til lenge: Jotunheimen.