 |
| Utsikt over Stabbursdalselva |
 |
 |
| Undersøkelse av en potensielt pestbefengt kadaver |
 |
| Frøkenpower |
 |
| Morgenbad |
 |
| Lunsj på vidda |
 |
| Næring |
Blinkskudd fra etappe 2
Etappe 2 - Lemen, fugleangrep og lange dager
Nå har frøknene innlosjert seg i en alle tiders campinghytte fra 70-tallet, midt i sameland. Vi ankom Masi i formiddag etter å ha gjennomført en innholdsrik etappe fra Olderfjord, og vi kan melde om at vi er akkurat i rute!
Forrige etappe var stort sett preget av fint vær, hadde passelige dagsetapper og ga ingen større fysiske ubehageligheter. Så da vi la ut fra Olderfjord sist torsdag kveld, var humøret på topp, og vi tenkte vi skulle trå til litt. "Vi må da klare å gå minst 2,5 mil hver dag!", tenkte frøknene, og kuttet neste etappe med en hel dag. Midt i iveren etter å vise at vi kunne være enda tøffere, glemte vi plutselig hva planen med turen var fra starten av. Vi skal jo kose oss! Plutselig befant vi oss i et maraton som dreide seg om å komme frem fortest mulig, uten fokus på å nyte selve turen. Tabbe! Det resulterte i 13 timers-dager, og en tilværelse som kun besto av spising, soving og trasking.
Grensen ble nådd da vi mandag rundet 28 kilometer gjennom skog, hælveteskratt og myr. Merethe kjente tydelige spor etter en tidligere betennelse, Hilde hadde umenneskelig mange opphovnede myggestikk over hele kroppen, og vi ble i tillegg terrorisert av millioner av mygg, samt aggressive fugler som gikk til frontalangrep for å få oss til å endre kurs. Den siste mila gikk etter en litt uheldig egenkomponert rute, og temmelig utslitte og sulteforet kom vi over fjellet mot Jotkajavri Fjellstue. Tre kilometer før hytta skulle vi møte på en merket sti, og riktig nok; i det fjerne, over myra, kunne vi skimte en glinsende rød T. Tårene var ikke til å stoppe, og slusene åpnet seg. "Sti!"
Vi fant veien nedover fjellsiden til hytta, hvor vi snublet rett inn i en skoleklasse fra Alta som løp fram og tilbake på tunet. Vi ble vinket bort til et bål ved vannkanten, hvor både lærere og elever koste seg med grilling. Vi ble tilbudt pølse med tilbehør(som gikk ned på høykant), mens de fortalte at de hadde måttet ta fram kikkerten for å forsikre seg om at vi ikke var munker der vi kom lysende oransje nedover fjellsiden. Vi ble etter kort tid godt kjent med barna; Hilde fikk hjelp av mini-Lars Monsen med crew til å sette opp teltet, og Ingrid kunne bistå en av jentene med et av våre mange gnagsårplaster. Etter godt og vel seks gode pølser og en tur i vaskerommet kunne vi krype ned i posen og sovne til lyden av snikende barneføtter rundt teltet.
Det var så fornøyelig på Jotka at vi hadde en meget treig morgen dagen etter. Vi nøt tidenes herligste frokost sammen med kidsa, melk og brødskiver med ost har sjelden smakt så godt. Vi møtte datteren i huset på tre år, som visstnok kunne veksle mellom norsk og samisk, og vi prøvde å kommunisere med de få samiske ordene vi har lært oss. "Reingjerde?", spurte vi, men fikk merkelig nok ikke noe svar. Vi fikk etter hvert sagt ha det til både de trivelige bestyrerne og de mange valpene som løp rundt omkring, og i det øyeblikket vi forlot tunet hadde visst værgudene bestemt seg for å gi oss en utfordring.
Ikke bare ble vi nødt til å teste ut regntrekkene for første gang, vi fikk også oppleve en vindstyrke som gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Vi masjerte langs et kjørespor i to timer uten pause, før sporet stoppet og vi dukket dryppende våte inn i en falleferdig gamme som sto strategisk plassert. Gamma hadde hull både i tak og vegger, og døra lå henslengt utenfor. Vi tok en rådslagning over en plate Walters Mandler mens vi hørte på vinden ule utenfor, og fant rask ut at det beste nok var å bli der. "Er vi værfast...?", spurte Merethe med et håpefullt smil som tilsa at hun lengtet etter posen. Helt tørt var det slettes ikke i gamma, så vi så ingen annen råd enn å slå opp teltet midt på gammegulvet. Mens vi styrte med teltstenger hit og dit la vi merke til at vi ble iakttatt - innerst i mørket stod en stor, feit lemen og glante. Det viste seg at det flere som ville søke ly, og da vi hadde kommet oss inn kunne vi høre både krafsing og piping utenfor duken.
Vi har altså fått smake en del regn de siste dagene, og merker at pausene blir adskillig kortere. Det blir også mer tiltak å lage mat pausene, noe som gjør at næringsinntaket fort består av melkerull, nøtter, kvikk lunsj og sjokoladeplater. Her i sivilisasjonen kan de heldigvis by på både nystekt reinsdyr og og god gammeldags burger med påmfri, så etter to middager har frøknene nå fått fylt opp proteinlagrene igjen. I natt blir det seng for første gang på noen uker, og i morgen skal det hviles!
Optimistisk hilsen fra frøknene
Forrige etappe var stort sett preget av fint vær, hadde passelige dagsetapper og ga ingen større fysiske ubehageligheter. Så da vi la ut fra Olderfjord sist torsdag kveld, var humøret på topp, og vi tenkte vi skulle trå til litt. "Vi må da klare å gå minst 2,5 mil hver dag!", tenkte frøknene, og kuttet neste etappe med en hel dag. Midt i iveren etter å vise at vi kunne være enda tøffere, glemte vi plutselig hva planen med turen var fra starten av. Vi skal jo kose oss! Plutselig befant vi oss i et maraton som dreide seg om å komme frem fortest mulig, uten fokus på å nyte selve turen. Tabbe! Det resulterte i 13 timers-dager, og en tilværelse som kun besto av spising, soving og trasking.
Grensen ble nådd da vi mandag rundet 28 kilometer gjennom skog, hælveteskratt og myr. Merethe kjente tydelige spor etter en tidligere betennelse, Hilde hadde umenneskelig mange opphovnede myggestikk over hele kroppen, og vi ble i tillegg terrorisert av millioner av mygg, samt aggressive fugler som gikk til frontalangrep for å få oss til å endre kurs. Den siste mila gikk etter en litt uheldig egenkomponert rute, og temmelig utslitte og sulteforet kom vi over fjellet mot Jotkajavri Fjellstue. Tre kilometer før hytta skulle vi møte på en merket sti, og riktig nok; i det fjerne, over myra, kunne vi skimte en glinsende rød T. Tårene var ikke til å stoppe, og slusene åpnet seg. "Sti!"
Vi fant veien nedover fjellsiden til hytta, hvor vi snublet rett inn i en skoleklasse fra Alta som løp fram og tilbake på tunet. Vi ble vinket bort til et bål ved vannkanten, hvor både lærere og elever koste seg med grilling. Vi ble tilbudt pølse med tilbehør(som gikk ned på høykant), mens de fortalte at de hadde måttet ta fram kikkerten for å forsikre seg om at vi ikke var munker der vi kom lysende oransje nedover fjellsiden. Vi ble etter kort tid godt kjent med barna; Hilde fikk hjelp av mini-Lars Monsen med crew til å sette opp teltet, og Ingrid kunne bistå en av jentene med et av våre mange gnagsårplaster. Etter godt og vel seks gode pølser og en tur i vaskerommet kunne vi krype ned i posen og sovne til lyden av snikende barneføtter rundt teltet. |
| God stemning på Jotka |
Det var så fornøyelig på Jotka at vi hadde en meget treig morgen dagen etter. Vi nøt tidenes herligste frokost sammen med kidsa, melk og brødskiver med ost har sjelden smakt så godt. Vi møtte datteren i huset på tre år, som visstnok kunne veksle mellom norsk og samisk, og vi prøvde å kommunisere med de få samiske ordene vi har lært oss. "Reingjerde?", spurte vi, men fikk merkelig nok ikke noe svar. Vi fikk etter hvert sagt ha det til både de trivelige bestyrerne og de mange valpene som løp rundt omkring, og i det øyeblikket vi forlot tunet hadde visst værgudene bestemt seg for å gi oss en utfordring.
 |
| Husly |
 |
| Telt i gamme |
 |
| Suppepause i regnet er litt mer tiltak! |
Vi har altså fått smake en del regn de siste dagene, og merker at pausene blir adskillig kortere. Det blir også mer tiltak å lage mat pausene, noe som gjør at næringsinntaket fort består av melkerull, nøtter, kvikk lunsj og sjokoladeplater. Her i sivilisasjonen kan de heldigvis by på både nystekt reinsdyr og og god gammeldags burger med påmfri, så etter to middager har frøknene nå fått fylt opp proteinlagrene igjen. I natt blir det seng for første gang på noen uker, og i morgen skal det hviles!
Optimistisk hilsen fra frøknene
Bildegalleri 1
 |
| Kebab hos den lokale sjappa på kaia i Honningsvåg |
 |
| Fornöyde ute i friluft etter 7 mörke kilometer |
 |
| Död lemen strategisk plassert midt i bekken |
 |
| Elvekryssing i kveldssol |
 |
| Kveldskos ved teltet med mexikansk/amerikansk gryte og höytlesning |
 |
 |
| Skotörk |
 |
| Takk til sponsorene! |
 |
| Camp Kaos |
Etappe 1 - Sol ute, sol inne
Olderfjord hotell Russenes camping AS er nådd! Vi har unnagjort første etappe, og har allerede blitt fristet med burger, dusj og klesvask. Første personen vi traff, foruten hordene av turister, var så klart kjentfolk. Kino-/postmannen fra Honningsvåg hadde hatt sin siste dag på jobb, og var på vei til Hammerfest for å få barn.
Vi kan berette om konstant solskinn siden sist, både natt og dag. Merethe har litt problemer med å tilpasse seg konseptet midnattssol, og i halvsøvne ber hun oss rett som det er om å skru av lyset. Vi har prøvd oss på litt av hvert av terreng, hvorav det mest utfordrende har vært elvene. Det er noe uhyggelig med å skulle sette ut i en stor elv med ukjent strømstyrke, og med vann som rekker deg til over knærne, men vi har lagt tre slike bak oss. Ved den største av dem ofret alle tre sine Cumulus leirsko, og fikk kjempet seg over med vadetauet rundt livet. Den viste seg heldigvis å ikke være så sterk som fryktet, og vi fikk bygget litt selvtillit til neste gang vi blir nødt til å prøve oss. For øvrig merket vi forsjell på forholdet til vann hos frøknene - Merethe uttrykket stor skepsis før operasjonen, og så under krysningen ut som om hun heller ville vært alle andre steder, mens Hilde koste seg og stoppet opp midt i elva for å rope "Nææ! En krabbe!"
Vi har fulgt en meget presis blyantstrek på kartet, tegnet inn av den erfarne Jarle Nilsen. Vi er han svært takknemlig, ettersom streken ikke har sviktet oss ennå. Unntaket er da vi var på vei over et reingjerde som ikke var merket på kartet, og det kom en same raggende etter oss på firhjuling. Han sendte oss tilbake over gjerdet igjen, med beskjed om å gå utenfor hans reinbeite. Vi unnskyldte oss, og skrudde på sjarmen for å lette stemninga, og etter en god prat kunne han komme med tips om en vann fullt av fisk, "som e kjæmpelett å få på kroken". Det ble en del kast med stanga i nevnte vann, før vi tomhendt kunne innse at vi fortsatt har mye å lære på den fronten.
Vi har en følgesvenn vi har glemt å nevne - vi var innom kreftforeninga før vi dro og fikk med oss en bøsse! Denne er nå spent fast på sekken til Ingrid, slik at alle vi møter skal legge merke til den og bli nyskjerrige! Naturlig nok blir dette en bøsse med kun sedler av hensyn til vekta. Vi håper at vi klarer å samle inn en respektabel sum underveis til vår hjertesak!
Vi har forresten fått bekreftet en mistanke: den dagen vi startet på Nordkapp skimtet vi en fyr med stor oppakning langs veien, samt et enslig telt i grøfta senere på kvelden. I Nordkapptunnelen kunne vi også skjelne et par fotspor i tunnelsanden. Det viser seg at det er en enslig vandrer som startet å gå Norge på langs samme dag som oss, og som allerede er to dager foran. Vi kaller ham bare fem-mils-mannen.
Nå fyker vi videre mot Masi!
Gira hilsen fra oss :)
 |
| Boazoaidi - reingjerde |
 |
| Frokost ved fiskevannet |
Vi har en følgesvenn vi har glemt å nevne - vi var innom kreftforeninga før vi dro og fikk med oss en bøsse! Denne er nå spent fast på sekken til Ingrid, slik at alle vi møter skal legge merke til den og bli nyskjerrige! Naturlig nok blir dette en bøsse med kun sedler av hensyn til vekta. Vi håper at vi klarer å samle inn en respektabel sum underveis til vår hjertesak!
Vi har forresten fått bekreftet en mistanke: den dagen vi startet på Nordkapp skimtet vi en fyr med stor oppakning langs veien, samt et enslig telt i grøfta senere på kvelden. I Nordkapptunnelen kunne vi også skjelne et par fotspor i tunnelsanden. Det viser seg at det er en enslig vandrer som startet å gå Norge på langs samme dag som oss, og som allerede er to dager foran. Vi kaller ham bare fem-mils-mannen.
Nå fyker vi videre mot Masi!
Gira hilsen fra oss :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)