Etappe 5: Der ingen skulle tru at nokon kunne gå- går frøknene.

Byfrøkner i Narvik! Etter å ha gått i fem uker har vi endelig fått smaken på en ekte storby. Lyskryss, kjøpesentre, folk og liv - det er herlig kost for tre urbane frøkner som har satt personlige rekorder for opphold i villmarka. Etter å ha fått skyss inn til byen av vår nye venn Tord igår, bar det rett på Peppes for forrett, store mengder pizza, dessert, samt en etterlengtet halvliter. Deretter bar turen til Narvik kino, hvor vi kunne sitte med soveposen og nyte god drikke fra turkoppen. Ironisk nok er det på hviledagene vi sover under dårligst vilkår - etter å ha sovet i DNTs deilige hytter i noen uker, er det stor overgang til telt på grusbakke, gressklipping om morgenen, pratsome tyskere og høylytte, elskovssyke spanjoler som naboer.

Etappe nr.5 har nok vært den tøffeste så langt. Etter å ha sett bilder av knallvær og god stemning i flere uker, bestemte Hildes jobbkompis Anders seg for å forlate tåka i Trøndelag for å nyte godt av godværet nordpå. Dette gikk ikke helt som planlagt, da det begynte å styrtregne i Bardu samme øyeblikk som flyet hans gikk inn for landing. Sammen med Merethes Tommy møtte vi Anders på Lapjordhytta, hvor vi møtte på nye utfordringer angående "unngå Sverige"-oppdraget. Målet for onsdagen var Stordalsstua, øst for et heftig fjellparti, men da tåka meldte seg om morgenen satte gutta ned foten. Etter å ha diskutert heftig over kart, pekt ut himmelretninger utfra klokkene sine, studert fjellformasjonene ut av vinduet og analysert vindretningen, konkluderte gutta med at det lureste var å følge dalene.

I ekte frøken-stil var det ikke snakk om å la været sinke oss - om ikke vi kom oss helt til Stordalsstua, skulle vi i alle fall nå det bittelille tettstedet Bones litt lenger nede i samme dal. Dermed ble 35 kilometer dagens mål, og vi fikk selskap av regnet idet vi stakk nesa ut av døra. Riktignok har vi klart oss lenge alene, men denne dagen var vi sjeleglade for å ha gutta i spissen. Gjennom uregjerlig kratt, ormegress som rakk til panna på Merethe, bratte skrenter, over strie elver og gjennom stormfulle skar, passet de på å stappe i oss sjokolade, sørge for at vi var varme, lose oss over elvene i tau og tråkke sti der dette var vanskelig. Over de mindre elvene gampet mannfolka fort over, for deretter å lempe uti store steiner slik at frøknene kunne komme seg tørrskodd over. "Make bridge", mumlet Hilde med et lite smil, mens vi moret oss over hvordan vi ble vartet opp. Det var ekstra gøy for Hilde og Ingrid å se hvordan Tommy tok vare på sin kjære på rambovis - trikset var visst å meie ned det som var av trær og greiner, slik at Merethe kunne spasere lett gjennom.

Etter 14 søkkvåte timer ankom vi Bones, hvor Petter sto klar med varm militærbil med boller og sjokomelk til alle. Petter er helten vår! Dagens heltinne ble Eirin Bones i nærmeste hus som lot oss søke ly for regnet i garasjen deres for natta. Utslitte sloknet vi med lyset på etter å ha stappet i oss en FR. Dagen etter kom husverten ut med nystekte brownies og tørre sko til oss som hun hadde tørket på skift. Tusen takk til familien Bones for husly og omsorg!

Videre fortsatte vi uten Tommy, som måtte hjem og jobbe. Tusen takk for besøket, tidenes fyr å ha med på tur, vi håper du blir med i sør! Etter en rolig etappe ut til Stordalsstuene begynte vi ferden mot Vokterboligen. Værgudene hadde bestemt seg for å gi oss tåke over fjellet i dag og. Det ble vill jubel da vi passerte fylkesgrensa Troms- Nordland. Et nytt fylke- og her skal vi være lenge! Pausen tilbrakte vi på ei hytte hvor en kar fra Evenes og to sønner var så vennlige å be oss inn. Oppvartning med varmt vann og fyr i peisen ble satt pris på! De neste kilometrene arrangerte vi en konkurranse: Frøknene vs. Anders. Førstemann til et avtalt punkt og to forskjellige ruter. Det kan meldes at det ble farlig jevnt, men at frøknene dro det lengste strået og gikk av med seieren. Begge lag fikk småskader som følge av småspringing på glatte svaberg og vi bestemte oss for å ikke ha flere konkurranser. Den siste biten gikk vi på rallarvegen langs jernbanen. Utrolig flott vei hvor man kan nyte topp utsikt! Takk til hyttetilsynet på Vokterboligen som ga oss gratis overnatting. Her var det både strøm, dusj og badstu. Luksus.

Lørdag ble en tung dag for samtlige frøkner + Anders. Dårlige veivalg/ merking av ruter førte til situasjoner vi fint kunne ha klart oss uten. Man føler seg liten og hjelpeløs når man står mellom stupbratte steinrøyser og en isbre og har mista stien, og i tillegg viser GPSen feil. På toppen av steinraset utnevnte Merethe halvveis gråtkvalt "Dette er mitt favoritt- drittsted på HELE turen!!". Alle var vel egentlig enige. Alle kom
 vi oss helskinnet ned og forsatte ferden mot Lossistua.
Søndag strålte sola og alle våknet med samme motivasjon: Narvik!! Vi peiset på langs grusveis ned til Fjellbu. Her kom vår nye venn Tord og hentet oss. Vi ble kjent med Tord på Voumahytta forrige etappe, og har jobbet intenst med å få han og kompisen Ørjan med på neste etappe. Utsiktene er gode. Etter en uke med Anders med på tur har vi erfart at det kan være greit å ha en grepa kar med på lasset. Han har stått på og tatt oppvasken, laget mat, foret oss med FR og kjøpte i dag frokost til oss. Takk for godt selskap på en tung etappe!

Nå bærer turen videre sørover og vi blir uten dekning og internett noen uker. Følg gjerne med på "Hvor går vi" hvor det legges ut kordinatene for hvor vi befinner oss.

Snakkes i skogen!

1 kommentar: