Mye har rukket å hende på de få dagene frøknene har befunnet seg oppi nord. Hilde og Ingrid tilbragte to dager som fastboende i Honningsvåg, hvor vi stiftet bekjentskap med bland andre mannen i elektrobutikken, mannen på Narvesen, kino-/postmannen og diverse klientell på Nøden Pub. Der havnet vi i dype samtaler med halv-samer, friluftsentusiaster og tilflyttende, og kunne nyte en øl eller tre til byens tydelige yndlingssang "Møkkamann". 
Alle som hadde gått og lurt på hvem de to fremmede med knall oransj jakke var, ble nok enda mer perplekse da lørdag morgen kom og en tredje oransj frøken ankom byen. Frøkentrioen var endelig samlet igjen! Etter to timer med fiksing og triksing for å skaffe haik (for det skal ikke stå på hjelpsomheten til Honningsvågerne), satt vi i en sliten truck på vei opp til Nordkapp. Vi ble satt av i siste sving for å komme traskende inn; gående kommer nemlig inn gratis. Andre må betale svimlende summer for å gå inn på Norges nordligste punkt, kjøpe seg en kopp kaffe, ta bilde og gå igjen. Det er noe annet enn mentaliteten hos Honningsvågerne: da vi skulle kjøpe tau i en fiskebutikk og lurte på hvor mye det ble, fikk vi beskjed om at man jo ikke kunne ta betalt for alt her i verden. Så der sto vi, på tuppen av klippen vi har tenkt og planlagt ut ifra et helt år. Jubel og stas! Første dagsetappe var temmelig snill mot kropp og sjel - to snaue mil i grøfta langs veien. Kanskje ikke den mest spennende etappen vi vil oppleve. Vi traff på en av våre nye bekjentskaper på Nordkapp, bussjåføren/maleren/tatovøren/bartenderen Ken Leo, som insisterte på at vi kom på Nøden i kveld igjen. "Det kjæm te å ble et hælvettes liv!" kunne han fortelle, og før vi visste ordet av det hadde vi fått skyss ned fra fjellet etter endt etappe, med lovord om å bli returnert til samme spotn morgenen etterpå. Snakk om villmarkstur!
Denne kvelden ble Merethe også introdusert for Honningsvågs herligste; en "uvanlig fyllik" med skeiv bart, som så gjerne ville sende med oss en granat, en reinsbonde som advarte oss mot både kalver og innlandet samt det vennlige crewet bak baren. De fleste hadde dessuten sett oss traske langs veien og turte i dekning av alkoholen å spørre hva i huleste vi drev med. "Peise toillat!" var dommen fra dem alle. Vi så vårt snitt til å gruse to locals i biljard, som ble både imponerte og indignerte, da de både klappet og jublet høylytt, samt tryglet om revansje. 
Nå ligger vi trygt nede i posen og hører på fossen utenfor. Vi har gjennomført enda en dagsetappe, og samtlige frøkner kan melde om en god følelse i både bein og rygg. Vi tasset en behagelig mil i solskinn og godt terreng, med en ekstra deilig slange-seg-pause i lyngen. Siste delen av etappen var ikke like behagelig - 6870 meter med asfalt, 212 meter under havet. Vi har ikke akkurat sett frem til å traske gjennom Nordkapptunnellen, men etter en times lett jogg var tunnelen overstått. Det var ikke bilene som suste gjennom i 120 som lagde den beste stemninga, men det ble bedre at et par syklister som minnet oss om at vi ikke er de eneste med litt uvanlige interesser. Nå har vi altså slått opp casaen på en haug oppe i høyden, og skal lade opp til morgendagen med pasta de Parma i magen. Vi merker at det allerede begynner å danne seg rutiner - 50 minutters gange, 10 minutters stopp, lufting av beina tidt og ofte, dagsrasjonering av mat og tilpasset av- og påkledning. Vi har ennå ikke begynt med høytlesning av boka, noe Hilde ikke liker, men det kommer vel når vi får starter litt tidligere om morgenen, og kvelden kan begynne litt før:)
Soveposehilsen fra medieansvarlig Ingrid
