Frøkner På Langs: Da frøknene gjorde vidda utrygg

Vips, så hadde dagen kommet. Tre ivrige turfrøkner lot forelesning være forelesning, og dro av gårde til fjells. Det var tid for frøknene å virkelig teste ut teamet, samarbeidet, rutinene, og rett og slett finne ut hva de var gode for. Med seg hadde de pakket telt, dun, spader og Kaptein Sabeltann-yatzi, og onsdag sto de tre på Finse i solskinnet – klare for fem dager på Hardangervidda.

Merethe hadde fått ansvaret for å mekke rute – og fra Finse bar turen til Krækkja. Planen var å sove i telt, og lage maten vår selv, men følge kvisteløyper og bruke hyttene som utgangspunkt. Alle tre er sommerturfolk, og var derfor komfortable med denne ekstra sikkerheten. Vi kunne ikke fått et bedre utgangspunkt for turen, med strålende sol, og blide mennesker som blant annet gav oss tips om kartmappebæring før vi la i vei. Til tross for gode forutsetninger klarte Ingrid kjapt å trosse to gode råd.

1: ”Ha alltid camelbacken inntil kroppen om vinteren”

2: ”Hiv på gnagsårplaster med det samme du kjenner noe!”

Resultatet ble 3 kilo ubrukelig isklump på sekken, og saftige gnagsår som skulle bli trofaste venner turen ut.

Går på for å ta igjen sola

Vi unte oss en liten pause for å trykke i oss noen knekkebrød med squeezy-sylt, men gikk ellers hardt på for å nå fram før mørkets frembrudd. Mens vi suste bortover vidda, fikk vi se fantastisk lys på himmelen, som gikk over til måneskinn fra klar himmel da klokka nærmet seg 8. Seks timers gange uten særlig med pauser kjentes på kroppen, og da Kjell på Krækkja kunne friste med innbakt fisk og tre oppredde senger måtte vi gi etter for presset – telt og primus kunne vente.

Klar for en stormfull natt i teltet

Etter første dagen la vi om ruta – vi prioriterte kortere dagsetapper til fordel for overskudd til å mekke leir på slutten av dagen. Ferden gikk derfor videre til Heinseter, derfra til Tuva, og deretter Hakkesetstølen ved Geilo. Værgudene var i godlunet og gav oss stort sett sol, og dermed anledning til å skue utover vidda fra skarene. Skigåingen gikk som smurt, dog ikke i like susende fart der vinden hadde blåst vekk sporene og vi måtte tråkke oss fram. Vi fikk enkelte doser med sterk vind, og natt til lørdag ble det lite søvn på Hilde grunnet heftig blafrebråk, mens Ingrid bekymret seg over ytterteltet som kun var fester med noen skarve snøklumper. For å gjøre opp hadde neste natt tidenes luneste teltplass, hvor vi til og med måtte la stillongsen fare da vi la oss ned i posen.

Lang ventetid for litt bobler

Det største skjæret i sjøen var primusen som bestemte seg for å ikke fungere. Dag nummer to brukte vi en tre timers pause på å koke opp halvannen kjele med vann, før apparatet takket for seg. Vi måtte derfor banke på døren til stengte Heinseter å trygle om litt kokevann til dry-tech-maten vår, og snylte på sikringsbua deres for å mekke frokost og lunch. Og når det gikk slutt på Real mot slutten av helga, og Merethe forgjeves plukket ned halve skogen for å prøve å lage suppebål, ble vi pent nødt til å beholde tørrmaten vår, nyte en treretters middag servert.

Til tross for at Hardangervidda virker som en gigantisk ødemark, finner man også der masse hyggelige folk. Engelskmenn på truger, sørlendinger med old school-pulk og -primus, og lystige turgrupper.For øvrig var det også dyreliv, hvite harer som hoppet av sted, og rever som forsynte seg av pølser fra pulkene om natta. På fjellet er jo alle dine venner, og i tillegg var folk mektig imponerte over å se tre småjenter med sekker større enn dem selv. Mens vi i grunnen følte at vi jukset ved å snike oss inn på hyttene om kvelden, fikk folk stjerner i øynene av beundring da vi skulle gå inn i teltet om kvelden. Som Hilde så cheesy fortalte en engelskmann; ”Sleeping outside is better!” Et så uvanlig fenomen var det visst, at da vi nådde Tuva fredagen, hadde ryktet allerede nådd fram før oss: ”Åja, dere er jentene som sover i telt!”.'

Formålet med turen var blant annet å teste la Casa del Iglo, teltet som vi får låne i sommer, av Skandinavisk Høyfjellsutstyr. Det er tungt, men den gode boltreplassen gjør det verdt det! Ellers har vi fått enda mer smaken på å være på tur sammen, og merker på kroppen at det er under tre måneder igjen. Steike! Etter et seriøst planleggingsmøte på Peppes Pizza på Geilo har vi også fått god oversikt over utstyr vi har til gode å skaffe, og ansvarsfordeling videre. I tillegg til utstyrsanking gjenstår nærmere titt på ruta, planlegging av næringsinntak og depoter, og vips så står vi på Nordkapp!

Noen dyrebare erfaringer gjort på testtur (utdrag fra Ingrids dagbok):

To tursløyfer er dobbelt så komplisert som én (tursløyfe er obligatorisk på frøkentur)
Å ikke spise noe særlig i løpet av en dag går ikke utover humøret (på kort sikt…)
Det er lurt å teste primusen mangfoldige ganger før avgang!

Hilsen fra tre gira frøkner J