Frøkner På Langs: Operasjon vannblemmer og pøls

Etter to fruktbare planleggingsdager hos Hilde i Fjorgata, krøp vi alle opp i samme seng for å lade opp til søndag og langtur. Trondheim-Stjørdalen! 0900 sharp stod vi på trammen, sekkene lastet med bøker og vannflasker for å få vekt på ryggen, samt kamera, nøtter og pølser på termos.Vi fikk et par rare blikk der vi flakset gjennom rundkjøringer og langs veiene ut fra sentrum på denne søndagsmorgenen, kledd for fjelltur. Men det heftet oss ikke, og vips så tuslet vi glade av gårde på gamleveien.

Første minipause tok vi i Malvik et sted. Vi ble lurt opp i stry av en mann som påsto at det var "en hel kilometer" til Malvik sentrum når det må ha vært minst fem. Dermed ga vi opp brunch utafor Malvikhallen, og tok til takke med en grøftekant. Selv etter å ha stirret jevnt på kart i flere måneder, klarte ikke frøknene å tenke på kart til denne utflukten, så vi kunne sett oss ut en brukbar rasteplass. Skjerpings! Neste gang blir det GPS i tillegg.

I Hommelvika ble det hvile for såre føtter, dopause og lunken pøls. Vi fulgte råd fra Robert på Skandinaviska og passet oss for fartsdumpene, før vi startet siste etappe mot Nord-Trønderlag. Vi har startet en "Ta bilde ved kommuneskilt"-trend, og fylkesskilt er jo naturligvis ekstra stas. Stemningen var god da vi nådde toppen av en jævelbakke, og så at vi var kommet til fylkesgrensa. Med livet som innsats sørget Hilde for å videreføre trenden. Jubel!

Jo mer sliten du og føttene dine er, jo mer irritert blir du når kilometerskiltene viser et langt større tall enn du så for deg. Da vi nærmet oss Shørdarshærsen ble frøknene utålmodige og småløp et stykke, før vi nedla en ikke så trivelig sisteetappe langs E6 og under rullebanene ("Er det virkelig så langt fra Værnes til Down Town Stjørdalen?"). Der vi krøp inn mot sentrum var vi alle enige om at vi måtte ha tilbakelagt fire og en halv mil, minst! Dog viste skiltet 36 km, men vi var fornøyd med dagens innsats læll.

Vi segnet om på Mama Rosa Ristorante idet det begynte å striregne, og tok oss til rette. Hvile for sliten rygg, varme og mat i kroppen, og deilige føtter opp på møblene. Etter å ha pirket litt i maten og hørt på nabodama slafse i seg pizzaen sin, ble vår herlige odør for mye for betjeningen, og de forsøkte diskret å røyke oss ut med kakkelovnen sin. Vi tok hintet og krabbet til togstasjonen for raskeste vei hjem.

Tre utkjørte frøkner kunne observeres haltende hjem fra stasjonen den kvelden. For min del brukte jeg mine siste krefter på å dusje av meg dagen før jeg la meg i fosterstilling under dyna hvor jeg var for sliten til å sovne. Men tross alt var formen overraskende god mandagsmorgen hos alle tre. Riktignok gikk jeg som en gås og hadde fortsatt x antall vannblemmer under føttene, men ingenting et par timers gange ikke hadde løsnet på! Og jaggu var det trivelig; god stemning i trioen, herlig vær (selv om sola ikke gadd å stå opp) og god trening for kropp og sjel.