Luftige svev

Nå sitter tre frøkner i stua til Elisabeth Gardsmark, og er stappmette etter å ha blitt servert berømte NPL-boller med brunost og syltetøy. Nam! Vi har gått i fem dager siden Umbukta, og vil sannsynligvis gå rett til Røyrvik uten hviledag. Det blir derfor kun et kort innlegg nå, så skriver vi heller mer når vi om en drøy uke ruller inn i Trønderlag.

Lørdag formiddag sto vi med sekkene pakket, klare for å dra fra Umbukta, da innehaveren Tor Inge kom for å si adjø. Av nysgjerrighet kjente han på sekkene våre, hvorpå han med gru utbrøt "Disse veier jo alt for my! Like my som da e gikk på vintern aleina!". Deretter fulgte en omfattende utpakking og gjennomgang av sekkene våre, der tre småflaue frøkner viste fra det ene unyttige objektet etter det andre, og Tor Inge sto i døråpningen og gjentok "Få det heim!" Han våget å stille de kritiske spørsmålene vi ikke har stilt oss selv, og fikk oss blant annet til å innse at vi slettes ikke er noen fiskere. Stanga ble dermed sendt hjem, fortsatt fisklaus og etter å ha knukket to ganger. Vi tuslet videre, og en pakke på 12 kilo ble igjen for Tor Inge å sende til Trondheim. Takk for sekkerevolusjon!

Turen gikk videre sørover, etter hvert ut av turistforeningsnett, men midt i tjukkeste NPL-land. Planen var å sove i telt hele veien ned mot Røyrvik og sykkeletappen, men denne planen falt raskt i grus. Vinden tok seg kraftig opp i løpet av søndagen, og vi gikk i motvind hele veien fra Grasvatnet til Steikvasselv. Hilde ble ør i hodet, og Ingrid måtte drive "anger management" etter å bli kastet hit og dit av vinden, men omsider kom vi oss fram til en koselig leirplass i en dalside i Spjeltfjelldalen. Hele natten kunne vi ligge og høre på vinden som rev i duken, og glede oss over at vi hadde båret med oss et såpass solid telt. Vintertelt fra North Face - hva er vel da et par vindkast en sommernatt? Da Hilde holdt på å lesse ut av teltet morgenen etter, måtte likevel VE25 møte sin overmann. Merethe var den eneste som var igjen inne, og var på vei til å lukke teltåpningen, da vindgudene kjørte på med full styrke. Hilde var da vitne til at hele det nedpluggede teltet reiste seg på høykant, og med Merethe skrekkslagen inni fløy flere meter nedover fjellsiden, rett over hodet på Ingrid som satt i den andre åpningen og fomlet med sekken sin.

I løpet av noen korte sekunder var krisen et faktum - Merethe landet riktignok trygt med et brak på bakken, men flere teltstenger hadde knukket som tannpirkere, og duken ved åpningen hadde revnet. Casaen vår! Strødd lå leverpostei, makrell i tomat og andre rester fra frokosten, samt alle våre eiendeler som vi kjapt fikk pakket ned i sekken. Nede ved Steikvasselv fikk vi le for vinden for å se nærmere på omfanget av skadene, og da vi innså at de ekstra teltstangleddene faktisk ikke passet, ble saken klar. Intet casa resten av etappen. Heldigvis er vi inne i et område med flere overnattingsmuligheter og trivelige gardsfolk, så vi fikk tatt nødvendige telefoner for å melde vår ankomst.

De siste dagen har vi altså opplevd en vindstyrke ingen av oss har sett maken til,og det er et under at vi har klart å holde oss på beina og komme oss framover. Igår hadde vi dessuten et forrykende regnvær, mens vi satt inne i en statsskoghytte ved Krutvatn. Til tross for at det dryppet i hodet på oss hver gang vi satt på utedoen, kunne vi nyte godt av tørre forhold innenfor fire vegger. I morgen går turen til Grannes camping, og fredag kveld møter vi Odd "Turan" Nesjan i Harvassdalen. Han skal bli med oss inn i Børgefjell, og har med mer mat, en diger lavvo, og en elghund til frøknenes begeistring (Merethes spesielt). Vi gleder oss! 

Vi har begynt å innse at Lindesnes nærmer seg, og dermed har vi begynt å dagdrømme om øyeblikket vi når fyret. Hilde sier hun egentlig hadde sett for seg et bad, men innser at det kanskje ikke vil være så fristende, og tipper at hun kommer til å begynne å grine. Ingrid sier hun vil stille seg og se utover havet som en gammel sjømann, klappe seg selv på skulderen og si "godt jobba". Merethe derimot, skal brøle høyt, tenne på ulltrøya si og pælme mp3-spilleren sin på sjøen. Deretter skal hun spise litt kake, drikke litt champagne, og sette seg i en bil som skal kjøre henne dit hun skal.

Men først skal vi nå Trondheim, og dette blir stas:)

Turhilsen fra oss!