Etappe 3- "Myggen kommer til Sankthans om han kommer med stokk"

Hvor skal vi begynne? Den siste uken har vært innholdsrik på både godt og vondt. Etter å ha fått både omsorg og bakverk fra Ingrids mamma Helle, var vi klare for utfordringer i neste etappe! Første dagen gikk fort på uthvilte bein og vi slo opp teltet etter å ha krysset en elv vi hadde gruet oss til i 3 uker. "Fislebekk" ble dommen. Vi begynner å bli rutinerte etter daglige kryssinger.

Søndag morgen startet rolig og fredelig. To av oss sto klare med sekkene på, mens den siste frøkenen gjorde ferdig morgenstellet bak en haug. Det hun ikke visste der hun satt og ante fred og ingen fare, var at det oppi høgget satt to samer på firehjuling og siktet seg inn med kikkert. Det ble en ganske ubehagelig opplevelse da samene rett etterpå kom kjørende ned fjellsiden, og kunne informere om at en av oss hadde blitt observert i personlig ærend. Bortsett i fra denne seansen viste de to samene seg å være riktig så hyggelige. De ble selvfølgelig storfornøyde da de så etter reinflokken i kikkerten og plutselig..3 frøkner, midt på vidda! Vi ble invitert med på firhjulingtur for å være med å se på flokken og hvordan man flytter dem. Turen gikk over den beryktede elva- til ville gledeshyl og latter. Ingrid utmerket seg med uante skills på firhjuling. Da frøknene hadde fått prøvd seg på å kjøre litt rundt, lette hun etter en større utfordring. Den ene karen, ved navn Buljo, måtte fint finne seg i å sitte bakpå mens Ingrid kjørte rally over elva ( og ja, seansen er filmet!) Hun viste seg å være et optimalt koneemne for en same, og ungkaren Buljo ble betatt. "Ingrid Buljo lyder bra, det e ingen som hete det", sa Mikkel, og hintet frampå om at hun burde fri.

Nå bestemte vi oss for å prøve fiskelykken. På cirka 15 minutter hadde vi fått 8 fisk, riktignok med god hjelp fra gutta. Merethe ble den første av frøkene til å dra opp en sværing! Creds. Deretter var det grilling av fisken og lunch på tapeten. Dagen forsatte som seg hør og bør på samisk vis med lassokasting. Etter en kort introduksjon og gjennomgang i teknikk, braket det løs med lassostafett! Til tross for at Ingrid og Merethe hadde Mikkel på laget, en bronsevinner fra lassoVM, gikk Hilde og Buljo av med seieren. Vi hadde en kjempefin og opplevelsesrik dag, men frøknene måtte fortsette sin ferd sørover.

Neste dag fortsatte vi med godt mot. Utover dagen økte mengden med mygg betraktelig. Pausene ble korte og med myggnettingen på. Finnmarksmyggen er av et kaliber som er på grensa til å ikke kunne kalles insekt. Men vi hadde redningen i en hytte som vi bestemte marsjerte mot. Det ble problematisk da vi ikke fant hytta, og med GPSen kunne konkludere med at vi sto der hytta skulle ha vært. Det hadde nettopp regnet, og var fuktig og varmt i dalen vi skulle slå leir- prima vera for myggen. I det vi skulle slå opp teltet hadde vi tusenvis av mygg svermende rundt oss. Prosjektet å komme inn i teltet uten å få med oss mygg var tidkrevende, og en prøvelse for tålmodigheten. Vel inne kom Merethe med det nye begrepet: "myggfast". For det var vi virkelig. 3 frøkner sovnet allikevel til slutt til lyden av tusener av mygg i forteltet.

Videre gikk vår ferd gjennom Reisadalen; en fantastisk frodig dal som ingen av frøknene var forberedt på. Jungelaktig skog, veldige formasjoner i stein, små og store fosser overalt og en mektig elv som snirklet seg nedover. Bare synd vi ikke fikk tid til å stoppe opp og nyte inntrykkene - myggen ble mer agressiv jo dypere ned vi kom. Hilde hadde i tillegg klart å legge igjen myggnettingen ved forrige pause, så den siste biten kunne tre frøkner observeres springende langs den smale fjellsiden. På Nedrefosshytta fikk vi myggly og hvile for møre føtter, og hadde et trivelig møte med to Nordreisa-jenter som var så elskverdige å ta oppvasken vår. "Vi hefte ikkje!" Hytteboken kunne dessuten vise spor etter fem-milsmannen som fortsetter å imponere med lange dagsmasjer. Vi følger med!

Siste del av etappen bød på utfordringer i forhold til å holde oss på norsk side av riksgrensen. Å gå rett opp fra dype Reisadalen og over steinete Halti på 1300 meter for å komme seg vestover er visst ikke veldig vanlig, men siden Ingrid tydeligvis hadde vært litt sparsom på kartfronten hadde vi ikke noe valg. Oppstigningen gikk over all forventning, og vips var vi oppe og kunne se hvordan finnene tydeligvis har tapt i lotteriet, da deres høyeste fjell, Halti, er lavere enn Halti på norsk side. De får klare seg med sjøene sine. Turen ned på andre siden var mer ubehagelig, med grov, glatt ur, og tåke og yr for å sette stemninga. Vi passer hele tiden på at vi holder oss i Norge, og her fikk vi virkelig følelsen av at vi smøg oss langs finskegrensa.

På grunn av nevnt samemøte hadde hviledagen blitt lagt til søndag, noe som skapte ytterligere utfordringer for siste dagsetappen. Skibotn var målet, hvor den eneste butikken, hvor også pakken vår lå, stenger klokka fire på lørdager. Etter å ha utsatt å finne en løsning på problemet, befant vi oss med alarmen på til klokken 04:00 lørdag. 23 kilometer, fra 800meter via 1100 til 400 meter over havet, ladet opp med en beskjeden porsjon ris til frokost. Strekningen ble tilbakelagt med lett jogg, og avsluttet med full spurt de siste 3 kilometrene. Vel nede på veien hadde vi 45 min til butikken stengte og en strekning på 4 mil å haike. Dårlig deal. Men det ordner seg bestandig, og klokken ti over fire kom tre svette frøkner rasende inn på Joker Skibotn som holdt åpent for oss.

Hviledagen har vi tilbringt på Olderelv Camping, vinneren av årets campingplass 2007, noe vi skjønner meget godt etter å ha vært her. Ikke bare er omgivelsene helt nydelige, men folka og servicen er topp. Innehaveren her har inntatt en slags morsrolle ovenfor frøknene og har vært i full aktivitet med klesvask, matoppbevaring og karthjelp. Dagen har gått med til å drikke melk, spise masse brød, is og hoppe i hoppeslottet her. Sola steker og vi ligger å soler oss utenfor teltet, muligens blir det også et slag minigolf med campingkidsa. Livet er godt!

Svett turhilsen fra oss!