Frøkner På Langs: Gjesteinnlegg.

Etter å ha "tasset" med disse føknene i en liten ukes tid, ble jeg spurt om å skrive et gjesteinnlegg i bloggen deres, følgende er et forsøk på å formiddle hvordan det er å gå på tur med disse eventyrlystene frøknenen.

To dager før Frøknene satt seg på flyet nordover til Nordkapp for å starte denne ekspedisjonen, satt jeg, en tideligere kollega og venn av Hilde og fulgte med på blogginnleggene og tweetene som ramlet inn med en anelse misunnelse, men samtidig meget imponert over ferden de har tenkt å gi seg ut på. Jeg bestemte meg for å sende en hilsen for å ønske lykke til med turen og før jeg viste ordet av det, endte det meg en stående invitasjon fra Hilde og frøknene om å bli med å gå en etappe. Eventyrlysten og glad i fjellet som jeg er, et slikt tilbud kunne ikke avslås.

12. juli, en drøy måned senere, sitter jeg på Lappjordhytta, langt fra hjemlige strøk i Trøndelag, klint opp mot svenskegrensen ca. 7 mil fra Setermoen. Jeg skal møte Frøknene og Merethes kjæreste, Tommy som også skal slå følge i et par dager. Jeg har ankommet hytta kvelden før resten av gjengen og sitter godt plantet i sofaen i det jeg ser gjennom vinduet, noe som ikke kan karakteriseres som annet en 3 påskekyllinger som kommer rugende ned skogen i sine 3 matchende, signaloransje norrønajakker samt en stor litt mørkere skikkelse i bakre rekke. Ingen tvil, frøknene med følge var ankommet.

Ila 5 minutter er den halvvarme vedovnen omringet av vått tøy og introduksjoner gjennomført. Fra før av kjente jeg bare Hilde, men jeg skjønte fort at dette ikke skulle bli noe problem. Det er ikke en usosial gjeng jeg har med å gjøre her, tross en del interne spøker, hvilket jeg får tro er naturlig etter en måned på tur sammen. Den intense brunfargen deres avslører at turen hittil for deres del har vært preget av mye pent vær, hvilket lovet bra for min del som rett før avreise hit, avsluttet en toukers tur på Nordmøre og Trollheimen i stort sett bare gråvær og tåke. Værgudene ville tydeligvis ikke dette. Tåka ligger tett rundt hytta. For å se litt på alternative ruter, drar jeg frem karten mine. Kvelden før hadde jeg studert og klipt de til for og kunne overlappe hverandre. Ingrid blir tydelig begeistret i det hun ser hvordan kartene er klipt og en latterfull kommentar fra Hilde avslører at Ingrid har en nesten like stor fetisj for å studere kart som meg.

Veien til neste mål, Stordalsstua, er i utgangspunktet en dagsetappe gjennom fint terreng. Problemet er bare at den foreslåtte ruten går gjennom Sverige. På forhånd viste jeg at det var et mål å unngå Sverige, men at det kanskje skulle være mulig å ”ta en sving innom” dersom det var hensiktsmessig. Det viser seg fort at jeg tar grundig feil. Her utøves millimeterjustis. Ikke så mye som en fingerspiss skal innom Sverige. Det i kombinasjon med tåke fører til at ruten for morgendagen blir lagt i dalførene bort til et gårdsområdet kalt Bones, i praksis en gedigen omvei. En kjapp oppmåling med Ingrids skosnøre, viser at det vil bli 35 km+ og vil fort ta sin tid pga. tett skog og buskas. Merethe nøler ikke. Ordren lyder ”Da står vi opp 0530 og avmarsj 0700”. Verken Tommy eller jentene virker å ha noe problem med det, selv kjenner jeg det river i kroppen med tanke på å stå opp så tidlig i ferien, men drar på meg et dårlig pokerfjes og nikker meg enig.

Dagen etter, en liten halvtime forsinket legger vi ut på marsj. De første 20 km går radig, målet er lunch på gården Sørmø, hvor det inntas en bedre FR (Matretter som kun tilsettes varmt vann). Det viser seg at dette er en av jentenes favorittretter på turen. På Sørmo møter vi den trivelige gårdeieren som sikkert lurte på hvilket spetakkel som hadde tatt seg til rette ved jordet hans. Han gir oss råd om ruta videre og estimerer at vi vil bruke ca 7 timer til Bones. Jeg gjør et kjapt overslag i hode, det vil bli sent før vi kommer frem. Heldigvis er det lyst døgnet rundt på denne tiden. Jentene er rask på labben etter pausen og de er på kort tid inn i ”tasse” modus igjen. Inn Isdalen skal det gå en sti, men det går raskt opp for oss at denne stien ikke var mye å skryte av og hver meter blir en kamp med den frodige vegetasjonen. Været blir dårlig, det styrtregner og Gore-tex jakkene jobber overtid med å holde vannmengdene ute samtidig som vinden tiltar og den effektive temperaturen kryper raskt nedover. Selv om den livlige praten har avtatt, er det fremdeles ikke en eneste sur mine og skimte blant jentene, selv ikke fra Hilde, som hadde spjelket buksa fra buksesmekken til beltehullet bak og nordavinden hadde fri tilgang. På spørsmål om hvordan hun klarte det, drar hun oppgitt på skuldrene ”Æ veit it! Æ reagert på at det vart så luftig” og trekker på smilet.

Vi kommer til en elv, bred og dyp nok til at vi må stoppe for skifte sokker å tørke opp sko etter å ha passert den. Stoppet gjør at vi blir unødvendig kalde og Tommy setter i gang noe som minner om et bakkeløp opp til et skar vi skal passere for å gjennvinne varme. Jeg og frøknene følger hakk i hel og varmen kommer heldigvis raskt tilbake. Bonneskardet fungerer som en trakt for vinden, en kald sterk kuling pisker regnet oss rett i mot og tåka ligger som et lokk 100 meter over oss. Klokken nærmer seg 21:00 og det er 13-14 timer siden vi forlot lappjordhytta. Tanken om å foreslå å sette opp teltene har krysset meg flere ganger siste timen, men ingen av jentene viser antydning til å kapitulere nå, ikke 2-3 timer unna målet og blir raskt feid bort. Etter å ha passert skaret skimter vi Bones i bunnen av dalen og de siste km inn går raskt unna. Rett før det forjettede målet, innser vi at en ny elv må krysses. Tommy tar raskt styringen, etter en kjapp rekognoseringsrunde finner han et egnet sted og passere. Hilde fisker frem vadeline og en etter en loser vi oss over.

På Bones venter en kompis av Tommy i bil, og deler ut litago og boller i store mengder hvilket faller i god gjord hos alle. Rett ved ligger et hus med en saftig garasje hvor familien Bones bor, og fruen i huset er ikke vond å be når Hilde står på dør og spør om 4 gjennomvåte ungdommer kan få søke ly i garasjen for natten. Det skal vise seg at dette er andre gangen garasjen deres huser gjester som er på vandring Norge på langs. Evig takknemmelige tasser vi bort fra bilen til garasjen mens turtelduene Merethe og Tommy tar farvel for denne gang. Vel innlosjert i garasjen oppdager Hilde at hennes iPhone har tatt kvelden for godt som følge av regnet, selv ikke gjentatte forsøk på å kose og godsnakke med den ser ut til å hjelpe. Det blir raskt konstatert at en ny må anskaffes i Narvik da jentene bruker denne telefonen til å holde resten av verden underrettet med blogginnlegg og bilder. For å lette på twitter-abstinensene til Ingrid, får hun låne min iphone. Hun glir ned i posen og det tenkes hardt på hvordan de 140 tegnene til rådighet best skal utnyttes. Plutselig stikker hode opp- ”hvordan staves FR (kort for Feltrasjon)?” Garsjen bryter ut i latter og det blir med det. Noen sekunder senere tweetes det.

”14 timer, 35 kilometer, elvekryssinger, kratt og silregn. Turens drøyeste etappe avsluttes med FR i en garasje på Bones. Takk til gutta!!”

Dagen etter soves det lenge, etter gårsdagens monsteretappe går ikke turen lenger en de siste 12 km inn til Stordalsstua, været tillater ikke mye mer en det. Det er meldt 50mm nedbør på 6 timer og det blåser såpass at regntrekket på sekken til Merethe flyr avgårde og vi må virkelig stable beina mot vinden for å ikke falle om. Vel fremme på Stordalsstua får vi fyr i ovnen og jentene begynner raskt med middagen.

Frøknene demonstrerer at soveposen kan brukes overalt, også på kjøkkenet.

I hytteboka finner jeg nedskrevet en artikkel om hvordan en Løytnant og hans hund døde på vei hit en kald vinternatt under krigen. Angivelig går hunden igjen og fremdeles uler på uværsdager. Litt usikker spør jeg jentene om de vil høre historien. Både Hilde og Ingrid trekker unna og vil helst ikke høre mer, Merethe derimot klarer ikke styre nysgjerrigheten og det ender med høytlesning. At Merethe er nysgjerrig er tydeligvis ikke noe nytt for jentene som forteller at på det verste så har de måttet legge om ruta, fordi hun har sett et eller annet i det fjerne som har krevd nærmere undersøkelser.

Fredag morgen står vi utvilt og klare til sette i marsj til Vokterboligen, som ligger langs idylliske ofotbanen. Først må vi derimot snirkle oss rundt en grenserøys for å unngå Sverige som ligger ubeleilig på toppen av et fjell. På vei opp møter vi dette skiltet, og jentene må selvsagt possere foran kameraet.

Tro ikke et sekund at det er tilfeldig hvordan frøknene er oppstillt på bildene sine, alt fra posering til hvilken sjokolade som skal vises i bilde er nøye planlagt på forhånd. Jeg benyttet sjansen til å knipse et bilde av det hele i planleggingsfasen.

Etter 3-4 minutter intens diskusjon ender de opp med en passende posering. I bakgrunnen skimtes Stordalsshytta hvor natten ble tilbrakt.

På vei opp og rundt riksrøys 268

På toppen kommer tåka, akkurat i det vi skal passere dagens vanskeligste punkt. At Nettopp dette skjer skal vi erfare at skjer flere ganger ila. turen.

Innpass Nordlandfylke, fylket hvor de skal tilbringe en god måned før de kommer til Nord-Trøndelag.

På vei ned igjen.

Kursen settes mot en gamme som er markert på kartet langs Holmvatnet. Vel ankommet til angitt sted på kartet er ingen gamme, men derimot finnes en hytte eid av den lokale fiske og jegerforening hvor en hyggelig type fra Harstad har sjekket inn med sin 2 sønner. Det gjøres store øyner i det 3 jenter kommer tusslende inn langs hytteveggen og det blir sendt bud på den siste sønnen som er i nærområdet. Her mangler ikke på gjestfrihet og kaffe ”stærk nok t å hold dokker våken til trøndelag” blir severt. Vi drar fram kartet og spør om råd til å velge raskeste vei inn til rallervegen som går videre inn til Vokterboligen. Jeg mener østsiden av fjellet er marginalt raskere, mens husvert og frøknene har mest tro på vestsiden (Se kart). Jeg foreslår en konkurranse. Team Anders VS. Team Frøknene. Frøknene nøler ikke et sekund og tar utfordringen på strak arm. De imponerer, etter å ha vært på tur i 5 uker, har de fremdeles såpass mye gøtts og energi at dette skulle ikke bli noe problem mente de.

Jentene har fordelen av å følge Europaveien sist delen, mens jeg har en noe kortere strekning men mer ulent terreng. Det er duket for en thriller!

Skråsikker på egene kartkunnskaper og fysikk setter jeg avgårde i et tempo verdig en fjellgeit, dette kan jeg ganske enkelt ikke tape. En drøy time etter startskuddet skimter jeg over et vann og mellom noen busker E10, og hva er det jeg ser! Jo, 3 orange prikker som beveger seg i et forykende tempo langs veien. Svarte, tenker jeg. Et hyl fra andre siden av veien vitner om de har oppdaget meg også, og alle 3 setter inn en Northug-spurt, jeg følger på. Ferierende hytteturister må ha lurt på hva ialledager som foregikk der jeg sprang for livet, småblodig etter ublidt møte med svaberg og buskas. Andpusten må jeg innse at frøken i front, Ingrid, hadde gode 10 meter på meg ved målgang, og at nederlaget var et faktum. Det svei jenter! Virkelig!

Været har klarnet opp, og Nordland viser seg fra sin beste side. Det gjennstår knappe 8 km til vokterboligen. Vokterboligen er bygd i tilknytning til Ofotbanen og har både innlagt strøm og vann kan jeg lese på telefonen på vei inn. Dessverre oppdager vi hytten krever avtale på forhånd. Etter å ha godsnakket litt med tilsynsansvarlig fra Narvik turistforening pr. telefon lar det seg ordne, ikke bare det, overnatting skulle vi få gratis. Motivert av de gode nyhetene, vel vitene om muligheter for dusj og badstu ved ankomst, setter jentene inn turboen de siste kilometrene.

Langs Rallarvegen

Utsiktspunkt

Jeg sliter med å holde smilet etter det sviende nederlaget enda..

Nordalen, like etter tunnelen ligger Vokterboligen.

Ettersom jeg tapte konkurransen tideligere på dagen, tok jeg ansvaret for å diske opp middag for kvelden. Fra ”Dagens pose” som frøknene kaller det, drar de opp Tortillalefse, potestappe og amerkansk-grytebasis. Litt spørrende spør jeg om dette var noe som var tiltenkt en å samme matrett? Joda, dette var en delikatesse sammensatt for maks kaloriuttelling (men kansje ikke maks smaksuttelling?)

Til middag: Lefse-gryte-stappe.

Neste dag skimter vi fremdeles sola og myggen har gitt oss selskap de første kilometrene i det vi nærmer oss Katterat stasjon, men Merethe vet råd. Fra topplokket av sekken sin dra hun frem den ene myggoljen etter den andre. Fra den vanlige ”mygga” solgt i butikken til Jungelolje myntet på soldater på overlevelseskurs i nettopp jungelen med over 50% N-N dietyl, i frykt for syreskader tar jeg den litt mildere versjonen. Det oser myggolje av oss i det vi setter kursen for Lossistua, og det hjelper unektelig.

Katterat stasjon

På vei inn Sørdalen/Hunddalen

Ettersom vi har noen kilometrer foran oss tar Ingrid initiativ til en spørrelek mens vi tasser avgårde. På spørsmålet favorittdrikke svarer både Merethe og Hilde forståelige ting som Solo, Melk, Vin, Pepsi Max etc. Ingrid derimot svarer vann. Ingen over, ingen vedsiden av. Ikke rart hun trives på tur. Timene går unna og vi gjør unna to litt lengre raster, hvor jeg gir frøknene ansvaret for å ta for seg av overskuddslagret av FR jeg har opparbeidet meg ila. turen. I bytte får jeg ta for meg av nøtter, noe de har plenty av. Det forundrer meg hvor mye de tiltider drar frem av sekken. Jeg nevner i farten speilreflekskamera, bademadrass, filmkamera og til og med en liten høyttaler har de fått plass til, alt dette i 65 liters sekker. Ren magi spør du meg.

Tåka melder sin ankomst.

Siste etappe inn mot Lossistua skal vise seg å bli av den vanskelige typen. Tåken kommer sigende innover i det vi startet oppstigningen over fjellet, perfekt timet som vanlig. På kartet går stien klint mellom en isbre og et steinbrudd som ligger i så bratt terreng at rasfaren er overhengende. På isen ligger steiner som vitner om ras. Forsiktig tar vi museskritt gjennom steinspranget og finner til slutt en snødekt passasje som ser trygg ut. En å annen rød stein vitner om at vi er på rett vei. Vi er allikevel ganske forundret at det er oppmerket en DNTsti, her, i et så tilsynelatende farlig lende.

En trolig kombinasjon av flere ting gjør at formen til Hilde ikke er på topp i det vi skal starte nedstigning og sluttspurten mot Lossistua, allikevel går sitter smilet på lur og latteren går gjennom frøknene når hun siterer Merethe på sin utnevnelse av ”favoritt drittplass” i det vi snirklet oss gjennom steinbruddet. Det er når motgangen er størst denne gjengen viser et imponerende samhold. Ingen stresser, ingen klager. Alle hjelper hverandre og viser omsorg. Ekstremt viktige egenskaper når man skal tilbringe 4 måneder på tur.

Klokken er slått 22:00 i det vi endelig er fremme på Lossistua. Det blir FR til kvelds og ikke mange minutter etter, har samtlige inntatt soveposen.

På vei ned mot Lossistua

Søndag er det en perleblid gjeng som våkner. Sola skinner og om ikke mange timer er vi i Narvik. Turen går ned langs en grusvei til Fjellbu, hvor frøknene har en halveis avtale om skyss med en lokal høvding fra Narvik de hadde sjarmert på en hytte et par uker tilbake i tid. Til vår fortvilelse er det ingen dekning her, og gode råd er dyre. Hilde sprinter bort til en nærliggende hytte og blir fortalt at det finnes dekning et par km bortover veien og før jeg vet ordet av det har Hilde lagt på sprang innover dalen på jakt etter dekning. Ingenting å si på formen der med andre ord. 20 minutter kommer hun i lett sprang tilbake med gode nyheter. Skyssen er rett rundt hjørnet.

Tord er dagens mann og kjører oss strake veien rett til den lokale campingen, før kursen settes mot dagens høydepunkt, Peppes Pizza. Det er ingen beskjeden, og neppe godt luktene gjeng som valser inn i restauranten og bestiller det aller meste fra menyen, det skal fråtses! Det er en mett og blid gjeng som etterpå ramler inn på Narvik Kino med soveposene under armen. Ja, du leste riktig. Posen, som er blitt et uttrykk for frøknene, skal medbringes overalt og kino er ingen unntak.

Soveposen pakkes etter endt forestilling.

Mette, trøtte og vel underholdte av Harry Potter finner vi veien tilbake til campingen. I morgen venter en etterlengtet hviledag for både meg og frøkner.

Sola gjør varmen i telte uutholdelig, selv om klokken såvidt har passert 06:00, og i det jeg stikker hodet ut av teltet for å trekke frisk luft ser jeg Hilde har løst problemet på en elegant måte.

Turen for min del går mot slutten. Det er flotte frøkner jeg har hatt æren og ”tasse” med i 7 dager. På forhånd kunne Hilde betrygge meg med at ”Neida, vi har ikke lange dagsettapper og holder et lavt tempo”, allikevel har jeg ila. denne turen gått lengre en på en dag en jeg noensinne kan huske og virkelig fått kjørt meg, og det er med ytterst respekt jeg tar farvel med denne gjengen som fremdeles har 3 måneder med både tunge og vakre dager foran seg. Jeg er overbevist om at de vil fullføre denne ekspedisjonen med glans. God tur vidre jenter, og husk, d e turan som tælle!

- Anders Oskar Bråthen