Etappe 12 og 13 - Nye utfordringer for firemilsfrøknene

Nå sitter tre frøkner i solveggen på Haukeliseter Fjellstue, noe vi ikke hadde trodd da vi sto foran en kanonsprut av en elv i forigårs ettermiddag. Vi har nå erobret både Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda, og det har vist seg at hverken vær eller terreng har tenkt til å la oss gå uprøvd.

Da vi rullet inn til Gjendesheim 31. August, ville Jotunheimen vise seg fra sin aller beste side. Hilde og Merethe, som aldri har vært i området før, kunne raskt konstatere at dette var noe av det flotteste de hadde sett av natur, noe som gledet Jotunheimveteran Ingrid stort. Og vakrere tur enn vi hadde langs Gjendevannet første dagen har verden sjelden sett. Vi badet, tok bilder og hilste på sauene, og siste biten ned stupbratte Bukkelegret fikk vi selskap av lokal guide. Helene skulle gå til Gjendebu for å jobbe der noen uker, og kunne fortelle oss alt om ruta, toppene rundt og historier om Gjende. Hun loset tre litt smånervøse frøkner ned fjellskråningen, og senere vanket både middag og geitejaging på hytta. Dagen etter nådde oppvartningen nye høyder da vi tasset inn på Fondsbu turisthytte hvor Ingrid har tilbragt mang en sommer bak disken. Solbjørg vet alltid hva en sulten vandrer drømmer om, og disket sammen med kokken Bjørn opp med de lekreste burgere, middagsretter og kanelboller. NAM! Og atpåtil fikk vi oppholdet sponset. Fondsbu i vårt hjerte!

Videre gikk ferden inn i Skarvheimen, i regn, ur og tåke. Så mye mer er det ikke å si om det. Iungsdalshytta gav oss et koselig avbrekk fra gjørme, vind og skitvær, ellers var det herlig å bli fraktet til Turtagrø etterpå, for å smake på litt finvær. Siden vi startet på Finse igjen på mandag har ruskeværet bare fortsatt, og vi har gått under hettene våre og stirret i bakken mens vi har lurt på om det rett i slett er sånn det er på fjellet om høsten. Vi har også vurdert å ofre mat eller noe lignende til værgudene, og denne ideen vil fortsatt ligge i bakhodet dersom elendigheten skulle returnere av full kraft. Som om ikke uvær var hardt nok har vi kjørt et temmelig tett løp, med 9, 10 og 12-timers dager. Vi kan også nå smykke oss med tittelen firemilsfrøkner, ettersom flate Hardangervidda tillater ganske så drøye dagsmarsjer.

Tirsdag ettermiddag dro vi videre etter en god lunsj på turisthytta Litlos, og gjorde oss klare for de siste fem timene mot Hellevassbu. Men etter en knapp halvtime møtte vi vår hittil mest brutale bråstopp, da vi kom til ei såkalt sommer to som lå pent sammenbrettet på den ene elvebredden. Til tross for grundige undersøkelse om broene sørover - hadde ingen fortalt dette til oss! Litt slukøret og utålmodige tuslet vi tilbake til Litlos, og forberedte oss på en hard dag derpå. Og riktignok, vi dro oss opp klokka fem morgenen etter, var i gang halv sju, og gjorde oss klare for å vade fire mil sørover. Ironisk nok har vi pælma vadetauet vi brukte i nord, ettersom vi har byttet ut ulendt og ukjent terreng med firefelts motorveier som stiene ligner på her i sør. Heldigvis kom vi oss helskinnet over tre godt voksne elver, dog iskalde etter å ha stått med fossende vann opp til lårene. Videre fulgte resten av en tolv timers marsj, akkompagnert av snø, regn, haglbyger og sol om hverandre. En meget hyggelig og festlig overraskelse dukket opp i form av Ingrids pappa som bokstavlig talt kom hoppende frem fra bak en stein. Hoho! Han hadde gått fra Haukeliseter og speidet etter oss i kikkert for å overraske oss, og fulgte oss ned siste biten. På Haukeliseter vanket tre retters gourmetmiddag, og himmelsk frokost før hans tur gikk videre til Vestlandet. Tusen takk til kule ekspedisjonspappa Tore!!

Nå sitter vi da på tampen til å fyke av gårde i Setesdalsheiene, og har 10 dager igjen til Lindesnes. 10 dager! Vi begynner rett og slett å bli fantastisk utålmodige på å komme frem til fyrer, og til å komme hjem til alle vi savner. Og for å bevise hvor bestemte vi er på å komme fram, kan vi meddele at Hilde og Ingrid har bestilt flybilletter til Trondheimpå ettermiddagen neste mandag. Oæææ! Nå skjer det!

Snakkes lenger sørpå, når sparkinga står for tur!